Krigen for 75 år siden – idretten og milorg

Vinteren 1941: Idrettsfolk blir kjernen i de militære gruppene

  1. november 1940 avsatte idretts- og arbeidstjenesteminister Axel Stang interimstyret i det ny-sammenslåtte idrettsforbundet og innsatte Egil Reichborn­ Kjennerud som «idrettsfører». Idretten skulle organiseres etter «fører-prinsippet».

Resultatet var at styrene i forbund, kretser og lag nedla sine verv. Idrettslivet var lammet. Idrettsstreiken var så godt som total.

Rolf Amundsen var kommet til Lillehammer fra Oslo like før krigen og ble med i fotballklubben «Fremad». Han hadde fortsatt venner i Skeid. Gjennom sine kontakter i Oslo ble Amundsen holdt orientert om det som skjedde innenfor «idrettsfronten». Han ble bedt om å komme til et møte i Oslo med Gunnar Hansen, økonomisjef i Norges Landsforbund for idrett, og As­bjørn Halvorsen i fotballforbundet. Oppgaven han fikk var å få samtlige klubber i Lil­lehammer til å legge ned idrettsarbeidet, og det tok han på seg.

Han fikk opprettet en komité  som besto av Steinar Aasen, Halvor Kampen, Jo­stein Johansen, Sigmund Kleiven og Mag­nus Marthinsen. De tok for seg samtlige formenn og fikk dem til å gjemme alle bø­kene og spre verdisakene rundt hos betrod­de medlemmer.

Rolf Amundsen gjorde ikke noe forsøk på å organisere idrettsfronten lenger oppe  i Gudbrandsdalen. Det var Halvor Kampen som fikk det oppdraget. I januar 1941 kom en Oslomann til ham og ba ham organisere idrettsfolka og få lagene til å legge ned arbeidet.

Og Kampen hadde idrettsvenner oppover hele dalen. Johs. Elvestad fra Tretten traff  Kampen på Lillehammer i mars 1941. Kampen ba ham inn på Dølaheimen, og de begynte å snakke om illegalt arbeid, mest om idrettsfronten. Elvestad fikk i oppdrag å ordne opp på Tretten.

Kampen kontaktet blant andre Hans Enstad for Ottadalen, Johs. Elvestad for området fra Fåberg til og med Ringebu, Egil Hernæs for Sør-Fron, Torolf Teige for Nord-Fron, Oddvar Flagstad for Otta og Haral Renolen for Dovre.

På Tretten ble saken behandlet på et stort møte i idrettslaget.Det ble diskusjon fordi ett medlem var nazist. Men han fikk ingen med seg.

Helt patent var idrettsfronten ikke. I Vågå ble skirenn arrangert av «stripete» medlemmer av idrettslaget. I Vågå og  i Dovre ble det drevet skoleidrett. Skjåk var det en lærer som tok på seg å lede det nazifiserte idrettsarbeidet, men han fikk ingen med seg. I Lom fortsatte enkelte med idretts­aktivitet nærmest i uvitenhet, til Rolf Amundsen skrev et brev og forklarte situ­asjonen.

Men ellers ble idrettsarbeidet nedlagt. Av og til kunne en lese i avisene om idrettsarrangement, men ofte var det mest bløff. Eller deltagerne måtte hentes fra vid omkrets. «Hirdmesterskap» og «SS-mesterskap» ble også referert.

Stor munterhet vakte det da det sto i et avisreferat – tydelig ringt til avisen – at skirennet hadde gått i variert okkupert terreng.

At det var idrettsfolkene som ble kjernen i den militære motstandsbevegelsen,

er helt tydelig i Gudbrandsdalen slik det var i resten av landet. Dette skyldtes for det første at idrettsungdommen var akti­ve, utålmodige mennesker som måtte finne utløp for sin virketrang. For det andre, og det er nok avgjørende: Idrettsfolk had­de hatt kontakt med hverandre både in­nenfor laget og over bygdegrensene, og denne kontakten ble utvidet og forsterket gjennom organiseringen av idrettsfronten. Samtidig hadde idrettsfronten klart vist hvem som sto på den rette siden.

Rolf Amundsen ble innkalt til nok et møte i Oslo. Det ble holdt i Norsk Hydros gård rett overfor KNA-hotellet, og deltagerne bar masker for at de ikke skulle kunne kjenne hverandre. Amundsen ble spurt om å danne kampgrupper, såkalte celler.

Han ble instruert om å opprette seks «celler», hver på seks mann, en lagfører og fem rekrutter. Da han kom hjem kontaktet han Steinar Aasen, Johan Trondsen, Sver­re Simensen, Georg Larsen, Thorleif Al­ver-Johannesen og Erik Smestad.

Trolig omtrent på samme tid kom Jacob Schive til overrettssakfører Erling Rid­dervold og ba ham om å organisere militæ­re grupper i Hedmark og Oppland. Schive var organisasjonsleder i den nylig etabler­te militære sentralledelsen (SL).

Riddervold fikk Helge Messelt på Stai til å or­ganisere i Nord-Østerdal og Halvor Kam­pen i Gudbrandsdalen. Selv tok han Hed­mark. Som jeg senere skal fortelle mer om, ble han avvist av Didrik Cappelen Møystad på Elverum, som startet på egen hånd.

Riddervold hadde direkte kontakt til Os­lo først ved Schive,så gjennom kaptein Lasse Heyerdahl-Larsen, og med den sene­re generalmajor Beichmann.

Riddervold var også engasjert i idretts­arbeid, og visste sikkert at Halvor Kam­pen hadde vært med i idrettsfronten. Iall­fall kjente han Kampen gjennom idretts­arbeidet, og visste hvor han sto.

Halvor Kampen var en kar som hadde reist overalt i dalen som skiløper, og hadde venner og kontakter innen idretten. Og legg merke hvem han hendte seg til:  Johs. Elve­stad på Tretten, og Oddvar Flagstad på Otta, Hans Enstad i Vågå og Haral Renolen på Dombås. På møtet i Tretten idrettslag hadde Elvestad lagt merke til at Fredrik Enge var av dem som gikk hardest imot nazisten i forsamlingen. Da organiseringen startet, var Enge en av de første han tok kontakt med.

Utover våren og sommeren 1941 kom den militære organiseringen i gang i en del bygder.

Kilde: Lunde: Det var ei rar tid, 1982. Boka er utsolgt fra forlaget.

 

Billedtekster:

Halvor Kampen organiserte både idrettsfronten og de første militære gruppene i Gudbrandsdalen

Erling Riddervold fikk i oppdrag å organisere militære grupper i Gudbrandsdalen, på Hedmarken og i Østerdalen.halvor kampenriddervold

Kontakt oss

Kontakt oss gjerne på telefon eller send oss en e-post.

Adresse:
Storgata 155, 2615 Lillehammer

E-post:
jon.vegard.lunde@jevelforlaget.no

Tlf: 61 25 50 30

Mobil: 911 53 458

Fax: 61 25 05 65