UteEtterHevn

Ute etter hevn
John Marsden
Kr 90

Bestill

Ute etter hevn er kanskje den aller mest spennende av alle de to bøkene om Ellie og vennene hennes. Denne boka (Burning for Revenge) ble kåret til Årets Bok i Australia i konkurranse med alle slags bøker for barn, ungdom og voksne.

Når du er på knærne har du bare én ting å gjøre:

Reise deg

Ellie og vennene hennes har stirret nederlaget i øynene.

De har kjent Dødens kalde pust i nakken.

De har vært dengt og kastet omkring.

De er mørbanket og forslått, fysisk og psykisk.

De er i Helvete.

Nå er det på tide å slå tilbake.

Det er på tide å slåss.

Nå er de virkelig ute etter hevn!

Oberst Finley vil ikke, kan ikke sende et helikopter for å hente dem tilbake til New Zealand. Og da Lee insisterer på å dra ut fra Hell på nytt for å se hva de kan utrette for et fritt Australia, blir de fire andre med. De har ingen plan, og vet ikke hva de kan oppnå.

For å slippe unna en patrulje gjemmer de seg i en lastebil, og blir kjørt rett inn i løvens hule. De forstår at dette er sjansen de har ventet på, sjansen som kan snu hele krigen. Og at de må gripe den, selv om det er små muligheter for å slippe levende fra det. Men hvordan skal de gripe det an – og kan de overleve, mot alle odds?

Her har du en smakebit fra «Ute etter hevn». Vi sier ikke hvor i boka det er hentet fra:

Vi så engstelig på hverandre, lurte på hva som foregikk og hva vi skulle gjøre. Jeg sa til Lee: «Vi må benytte denne tiden. Ta sjansen nå.»

«Jeg er enig,» sa han. «Jeg følger etter dem og ser hva som skjer.»

«All right,» sa jeg, «jeg sjekker brakka.»

«Jeg tar en titt i lagerbygningen,» sa Homer. Han var straks med på notene, og skjønte at dette var den første sjansen vi fikk – kanskje den siste også.

«Hva skal jeg gjøre?» spurte Fi.

«Bli her,» sa jeg fort, i tilfelle guttene hadde noen dumme forslag. Noen ganger fikk jeg en sånn merkelig trang til å beskytte Fi, ta vare på henne. Hun hadde kverket meg hvis hun hadde visst det.

Homer åpnet døra en anelse til, og vi tre begynte å smyge oss ut av den smale åpningen.

Jeg var nummer to, etter Lee.

«Vær forsiktig,» sa Fi. Jeg klarte å la være å le, og bare nikket.

Utenfor kjentes vinden skarp, ganske kald til å være om sommeren. Det var bare en kort spurt til brakkebygningen, men jeg måtte bruke bygningene og skyggene som dekning så mye som mulig. Jeg krøkte meg ned og pilte over veien. Det var skummelt, det kjentes på en måte som jeg ikke fikk puste. Men jeg drev jo og løp, så jeg må ha pustet likevel. Paranoid var jeg også, jeg var sikker på at det måtte være noen et eller annet sted som ville få øye på meg. Jeg visste ikke om det ville være folka i kontrolltårnet eller et helikopter over meg eller en soldat som var blitt igjen i brakka, men jeg tenkte at dette slapp jeg nok ikke unna med: Det var bare for vanvittig, for mye, å tro at jeg kunne løpe rundt på dette enorme og livsviktige fiendtlige anlegget som det passet meg. Så jeg ventet på ropet, varselskriket, lyden av ei rifle som lades, avsikres og svinges i stilling.

Så var jeg i skyggen av døråpningen, og nå pustet jeg, det var det ingen tvil om. Nå var problemet det motsatte – jeg pustet for hardt, så støyende at alle i bygningen måtte styrte til for å se hva som foregikk. Det hørtes ut som en sekkepipeblåser som varmer opp instrumentet. Det hørtes ut som lillesøsteren til Fi når hun var på vei til å få et astmaanfall. Jeg kjempet for å få det under kontroll, men jeg kunne bare vente et par sekunder. Etter omkring ti slike sekunder forlot jeg døråpningen og gikk inn i selve brakka.

Det var en sovesal. Og så ren og ryddig! Hver seng var nydelig oppredd, hvert bord og hver stol sto vinkelrett og på rekke. Det stinket salmiakk, så sterkt at det svidde i øynene. Vinduene var blankpusset. Jeg ville aldri trodd mannfolk kunne være så pertentlige. Jeg ønsket Homer kunne kommet og sett det. Slik kunne gutteværelset hans sett ut. Det gjorde det ikke.

Jeg tok et raskt overblikk. Den minste bevegelse, og jeg ville være ille ute, og måtte finne ut om jeg skulle stikke av eller angripe. I begge tilfeller ville jeg være ferdig. Jeg hadde ingen våpen, bortsett fra fruktkniven i sokken. Men alt var stille. Jeg skyndte meg videre i passasjen mellom sengene og så etter noe, hva som helst, som kunne komme til nytte. Det var ingen skatter å se. I enden av sengerekka åpnet jeg to skapdører samtidig, en med hver hånd. Skapene var like ryddige som rommet. Uniformer og fritidsklær pent pakket i plast hang på kleshengere. Hvert skap hadde ei hylle øverst, og der lå soldatenes personlige eiendeler: bilder, bøker, penner, sigaretter og godter, selv de sirlig stablet. «Jøss, dette skulle mamma ha sett …» tenkte jeg, men det var ikke tid til slikt. Jeg var redd for å bli for lenge, men jeg ville heller ikke komme tomhendt tilbake til de andre.

I hjørnet var det ei åpen dør som førte inn til et tekjøkken, så jeg smatt inn dit og åpnet kjøleskapet. Også det var rent og ryddig, men stappfullt av godsaker. Ferskmat var noe vi bare drømte om, noe alle stadig fantaserte om, så jeg lastet opp alt jeg kunne bære som ikke ville etterlate seg for tydelige hull i hyllene. «De kommer til å tro det er noen som nasker,» tenkte jeg. «Så blir det en skikkelig krangel om det, og så slår de hverandre i hjel og vi kan overta flyplassen.»

Jeg tok en avokado, litt ost, en liten melon, en kurv med råkost og noe annet grønt, og noen greier som så ut som snitsler og luktet fisk. Så fikk jeg ræva i gir og kom meg ut. Nå hadde jeg skikkelig hastverk med å komme meg tilbake til hangaren. Jeg visste ikke hvor lenge det ville gå før mer enn tre bevæpnede bjørner kom marsjerende hjem og fant ut at noen hadde forsynt seg av grøten. Jeg visste at hvis de tok meg, ville det gå verre med meg enn med Gullhår.

På veien ut la jeg merke til noe interessant. Først litt senere gikk det opp for meg hva det innebar. Over hver seng var det montert to braketter, omtrent en meter fra hverandre. Eller mindre, antagelig åtti eller nitti centimeter. De var av messing, og skrudd fast på veggen. De så ut til å kunne bære en del tyngde.

Jeg kom så langt som til døra, den døra jeg var kommet inn av, og kikket raskt ut. Det så ut til å være klart, så jeg smatt gjennom den smale åpningen. Nå var jeg ute i det fri, utenfor brakka, og fryktelig utsatt igjen. Jeg var et ypperlig mål for en som ville ha medalje. Jeg så til høyre, jeg så til venstre, og jeg så til høyre igjen. Så forlot jeg fortauskanten.

Og ble nesten overkjørt.

All trafikksikkerhetsopplæringen på barneskolen kunne kostet meg livet. Jeg var blitt så vant til å se til høyre, som vanligvis var greit, men ikke i dette tilfellet. Soldatene var forsvunnet til venstre, så det var dit jeg burde sett.

Femti meter til venstre dukket det opp to offiserer. Det var ikke vanskelig å se at de var befal. Morgensola blinket i gulltressene deres, men selv uten det ville du visst det. Det var måten de gikk på, som om de eide stedet. De var så fullstendig på hjemmebane. Du skjønte at ingen kom til å brøle til dem at de kom for sent på vakt, eller at støvlene deres var skitne.

De ruslet bortover veien og fikk seg en god mannfolkprat. De hadde ikke rifler, men selv om det var vanskelig å se på den avstanden, trodde jeg nok de hadde håndvåpen i hylstre på hofta.

Jeg sto der og skalv litt. De hadde ennå ikke sett meg. Selv om jeg skalv, visste jeg at jeg måtte gjøre noe. En klartenkt stemme inne i hodet mitt sa: Du må være rolig, tenke iskaldt. Det er ditt eneste håp. Jeg visste fra jobbing med dyr at mennene ikke hadde sett meg fordi jeg sto stille. Du kan slippe fra mye ved å ikke røre deg. Det er forbløffende hva du kan slippe unna. Men selv om urørligheten hadde berget meg så langt, ville det ikke holde når de kom nærmere. En tenåring i døråpningen med armene fulle av mat fra kjøleskapet deres? Jo da, klart de ville gå rett forbi og ikke bry seg.

Jeg begynte å lirke meg bakover og inn i bygningen. Jeg hadde lukket døra bak meg, men den var ikke gått helt i lås, og det var en fordel. Den gled lett og lydløst opp. Jeg var i skyggen, og gled stadig lenger inn i den. De var bare tretti, kanskje trettifem meter unna. Et jetfly hylte over hodene på oss, og selv om de ikke så opp, tenkte jeg det avledet dem så jeg fikk det øyeblikket jeg trengte. Idet støyen var på sitt høyeste og flyet krysset bilveien på vei til landingsstripa, forsvant jeg kjapt inn på sovesalen og lukket døra bak meg.

Det var ingen utenfor som hylte opp. Jeg løp til et vindu og kikket ut. De to offiserene var fortsatt på vei, helt oppslukt av samtalen. Det var bra, bortsett fra at jeg nå var i en bygning der jeg ikke ønsket å bli værende, ikke kunne tillate meg å være. Ikke hvis jeg ville holde meg i live.

Og det ville jeg.

Jeg løp til vinduene på baksiden. Der var det ikke stort å se i det hele tatt; bare åpent lende, et svært flyplassområde. Jetflyet jeg nettopp hadde sett takset inn til parkering, mens røyken sto fra hjulene. Snart ville det begynne å svinge rundt for å møte tankbilen.

Jeg løp til forsiden igjen. Jeg følte meg som ei rotte i ei felle, og slik oppførte jeg meg også. Hodeløs løping fram og tilbake, som et dyr i bur med et fåfengt håp om å finne et lite hull det ikke hadde sett før.

Fra vinduet på forsiden så jeg noe som skremte meg enda mer. Offiserene hadde kurs mot brakka. De ville komme inn døra om noen sekunder. Igjen ble jeg lammet av panikk, av ren og skjær skrekk, og igjen måtte jeg kjempe hardt for å døyve den, kvele den. De var bare ti meter unna.

Jeg så febrilsk til alle kanter. Tekjøkkenet lå til høyre, men det var ikke mye å gjemme seg bak der. I den andre enden, til venstre, var det noe som måtte være et toalett, men jeg hadde ikke brydd meg med å undersøke det. Jeg hadde kanskje fått plass i et garderobeskap, takket være kiloene jeg hadde tatt av under krigen, men jeg hadde ikke lyst til å være i et slikt bur. For klaustrofobisk. Ingen sjanser hvis jeg ble funnet der. Det måtte visst bli doen. Jeg løp dit, så raskt og stille jeg kunne, og med maten i armene. Jeg torde ikke slippe den nå.

Inn til toalettet var det ei klappdør, som i et restaurantkjøkken, og jeg skjøv den opp samtidig som jeg hørte mennene åpne brakkedøra bak meg. Så nære var det. En fotofinish. Hadde de fått et glimt av meg? Det måtte jeg finne ut. Jeg snudde meg, grep døra for å stanse den, og la øyet til sprekken.

Jeg så dem ikke, og et øyeblikk løp fantasien løpsk. Jeg så for meg hvordan de krøp på hver sin side av rommet til de var på begge sider av meg, klare til å storme doen. Da kom en av dem inn i synsfeltet mitt. Han bøyde seg ned og sjekket hjørnet på ei seng, som for å se etter at den var skikkelig redd opp. «Naturligvis,» tenkte jeg. «De inspiserer. Det er derfor alt er så prikkfritt.» Jeg kom til å tenke på Mike, den store, svarthårete Maorien som Fi likte så godt. Han sa at det beste med å komme ut på oppdrag var at du ikke behøvde å tenke på inspeksjoner lenger. Hørtes litt ut som livet hjemme hos mamma.

Jeg gikk vekk fra døra og rømte til innerst på toalettet. Der var det ei dør til, klappdør det også, og jeg skjøv den opp etter en rask titt. Jeg måtte bare håpe at det ikke var noen der.

Det var et rom som så ut til å være et anneks til sovesalen. Men det var helt annerledes. Det virket bebodd – som er en høflig omskriving for at det var i et eneste rot. Uredde senger, klær slengt overalt, en åpnet krukke peppermyntedrops på gulvet, og ved føttene mine tre eller fire ark av et brev skrevet på luftpostpapir.

Alt dette var uten betydning. Bare én ting spilte en rolle: Over hver seng, på akkurat slike braketter jeg hadde sett i det andre rommet, lå det ei rifle. Mørke, svarte, tunge saker, temmelig dystre. Dødbringende tryllestaver. De hadde magasiner, og jeg visste at de var mitt eneste håp. Jeg nølte ikke. Jeg bykset bort til nærmeste seng, grep ei rifle og løftet den ned.

Det første jeg gjorde var å sjekke magasinet.

Det var stappfullt. Det så ut som det kunne være tjue skudd i det. For første gang den morgenen følte jeg en slags tilfredsstillelse. Hvis det var denne dagen jeg skulle dø, skulle det iallfall ikke skje hjelpeløst; jeg ville ikke bli meiet med bare hendene til å stoppe kulene med.

Jeg kikket ut gjennom dodøra. Ingen bevegelse så langt. Jeg visste ikke hvilket rom jeg skulle gjemme meg i. Ingen av dem hadde noen utgangsdør, og vinduene var for små og for høyt oppe. En ting var sikkert: Det var ingen steder å gjemme seg der inne. Bare fire vegger, åtte senger og åtte skap. Jeg kunne ikke krype under sengene, for det var skuffer under dem. Og selv om jeg ombestemte meg og gjemte meg i et skap, ble det ikke plass til rifla. Men jeg ville ikke ombestemme meg.

Dette var jo et stort sjansespill. Hvis offiserene var på inspeksjon, var det ikke sikkert de brydde seg om dette rommet. Det var opplagt en grunn til at det ikke var ryddig: kanskje gutta som holdt til der var ute på oppdrag eller noe sånt. Det ville offiserene være klar over, ikke sant? Så de sa kanskje til hverandre: «Ingen vits i å sjekke der inne, de er ute og bomber New Zealand.» Hvis de tenkte slik og jeg ble der, var jeg berget. På den annen side, hvis jeg ble der og noen kom inn, måtte noen dø.

Og på den tredje side, hvis jeg gikk inn på doen og gjemte meg i et avlukke – det eneste stedet på toalettet hvor jeg kunne gjemme meg – gikk de kanskje rett forbi uten å oppdage at jeg var der. Kanskje. Alle dørene til avlukkene var igjen. Det hadde jeg lagt spesielt merke til. Jeg kunne gå opp på dosetet så beina mine ikke syntes.

De kunne også åpne dodøra og finne meg sittende på huk oppå doen, som en kenguru fanget av en lyskaster.

Jeg hadde ikke tid til å sette meg på sengekanten med papir og blyant og sette opp ei liste med to rubrikker: «Momenter for» og «Momenter mot.» En omhyggelig, kjølig vurdering av situasjonen var ikke mulig. Jeg hadde alt brukt tid på å ta ned rifla og sjekke magasinet. Jeg måtte ta en avgjørelse.

«Ellie,» sa jeg bestemt til meg selv, «hva du enn bestemmer deg for, så hold fast ved det. Ingen grunn til å bekymre seg for om du har valgt galt eller riktig.»

Med andre ord, jeg måtte leve eller dø med den beslutningen jeg sto i ferd med å ta.

Jeg gikk bort til enden av senga og slengte maten mellom den og vinduet. Så la jeg meg på gulvet med rifla ved siden av meg og grep om den med den høyre hånda. Jeg hadde allerede skjøvet sikringen fram og forsikret meg om at det var en patron i kammeret. Fant de meg, måtte jeg skyte meg ut. Det var det eneste alternativet. Det lot til å være så få mennesker i området at jeg kunne slippe unna med det. Men hva så? Jeg fikk vondt i hodet av å tenke på alle komplikasjonene. Jeg knep øynene hardt igjen et øyeblikk for å stenge slike tanker ute. Jeg hadde ikke råd til dem. De var for distraherende. Jeg innså at dette var en slik situasjon der en måtte ta tingene som de kom – jeg, som alltid likte at ting var organisert, som ville ha livet planlagt, som hadde lært av far at det sjelden var bortkastet å sondere terrenget.

Nå var det ingen tid til sondering, ingen tid til å tenke på konsekvensene, bare en blind tro på at hvis jeg slapp unna denne gangen, slapp jeg kanskje unna neste gang, og gangen etter det, og så videre. Selvfølgelig ville et eller annet gå fullstendig galt, før eller senere. Det ville bli som en sånn billig genser; du hekter en maske i en spiker og i neste øyeblikk rekkes hele ermet opp til du ikke har noen genser lenger. Jeg måtte jo bare håpe at det ikke ville hende før, men heller senere når kanskje Homer eller Lee var i nærheten og kunne trå til.

Plutselig holdt jeg pusten, jeg trodde jeg hørte en stemme. Jeg ble kvalm av redsel da jeg skjønte at det ikke var innbilning. Det måtte være offiserene, og de var ikke langt unna. Var de i rommet, eller var de ikke? Jeg var ikke helt sikker. De kunne ha kommet inn uten at jeg hørte dørene. Akkurat da jeg hadde funnet ut at nei, de var ikke i denne sovesalen, de var på toalettet, hørte jeg en stemme veldig nært. Visst var de her, det var to senger mellom oss. Det var nesten så jeg løftet meg fra gulvet av redsel. Jeg ville ikke blitt overrasket om jeg hadde svevd høyt over senga, hvor jeg ville vært fullt synlig for dem.

Jeg grep hardere om rifla. Det var nødt til å bli skyting hvis de kom nærmere. Jeg hadde fordelen av å overraske. Den var verdt ett sekund. I løpet av det sekundet måtte jeg drepe begge.

Den samme stemmen lød igjen. Han var fremdeles et par senger unna. Den andre stemmen svarte fra langt borte i den andre enden av rommet. Rommet var ikke stort, men jeg ville ha mye mindre sjanser hvis jeg måtte sprette opp og prøve å få øye på ham før jeg kunne skyte ham. Men hvis det var det jeg måtte gjøre, så måtte jeg bare gjøre det. Jeg var så «høy» nå at jeg trodde jeg virkelig kunne sveve: Jeg så for meg at jeg spratt opp som fra en trampoline og skjøt begge karene før de rakk å røre seg.

Det prikket i beina; brusføtter igjen. Lus. Jeg husker bestemor sa hun led av noe som kaltes heteutslett. Jeg syntes det var et pussig uttrykk, så det festet seg i hukommelsen. Nå hadde jeg heteutslett som om huden på hele kroppen sto i brann; varme utslett over hele meg. Jeg var spent til hylepunktet.

Da hendte det. Jeg gikk inn i automodus og hadde følelsen av å stå utenfor meg selv i noen sekunder. Jeg ble en robot, en terminator. Jeg tror ikke jeg har opplevd noe sånt før. Jeg ante plutselig en skygge, og der sto en av offiserene. Han hadde blikket rettet over hodet på meg, jeg vet ikke hva han så på, kanskje et merke på veggen. Han hadde ikke sett meg. Jeg svingte rifla opp før han oppdaget meg. Munnen begynte å åpne seg av skrekk, men det var den eneste reaksjonen han fikk tid til. Jeg kunne ikke bomme på det holdet. Det hele var over på brøkdelen av et sekund. Jeg la bare merke til at håret fløy opp da skuddet traff ham: øynene lukket seg og håret bølget opp som om det var tatt av et voldsomt vindkast. Skuddet var så kraftig at det sendte ham baklengs over en stol. Ikke noe menneske kunne ha truffet ham så hardt som den kula. Jeg så ikke mer, jeg ville ikke se det grusomme ved det, og dessuten hadde jeg et annet problem.

Jeg snudde meg til venstre og løftet samtidig rifla litt høyere. Den andre offiseren klarte ikke å bestemme seg. Han løp mot døra samtidig som han famlet etter pistolen. Den satt visst fast i hylsteret; han rev og slet i den med den ene hånda mens han strakte seg etter døra med den andre. Han hadde fått pistolen løs da han skjøv opp døra. Han siktet på meg idet han sto i døråpningen. Jeg tror han håpet å få av gårde et skudd før han forsvant inn på toalettet. Han hadde ikke en sjanse. Det var ikke snakk om å bomme. Jeg klemte inn avtrekkeren. Han braste gjennom døra og etterlot seg en smørje av blod på den. Jeg hørte at han traff dogulvet med et fryktelig brak. Han brakk sikkert et bein eller to idet han landet, men det bekymret meg ikke. Det er jo ekkelt å tenke seg at noen brekker knokler i kroppen etter at de er døde. Men jeg tror sikkert det hender, og det kan godt ha hendt ham.

Nå visste jeg at det ikke var noen vei tilbake. Jeg hadde veltet to kjegler og måtte få ned de andre, uansett hva det ville koste. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få fortalt de andre at jeg hadde undertegnet dødsdommen deres, men jeg skulle iallfall gjøre det jeg kunne for å gi oss en sjanse til å slåss. Det første jeg gjorde var å ta fire rifler til ned fra stativene.

Jeg prøvde å la være å se på likene. Jeg sjekket såvidt han på doen, for å se om han var død. Skuddet hadde truffet ham i nakken, så han var temmelig død. Jeg skal ikke beskrive hvordan han så ut, men kroppen var ikke lenger i ett stykke. Jeg hadde truffet den andre like under brystkassa, og han var også død.

Akkurat som jeg ikke kastet bort tid på å undersøke likene, kastet jeg heller ikke bort tid på å tenke på hva jeg hadde gjort. Jeg var ikke robot eller terminator lenger, men jeg var ikke helt normal heller. Jeg var fortsatt ikke Ellie. Jeg bare jobbet videre. Jeg prøvde å være fokusert, stenge ute alle stygge, skremmende eller marerittaktige tanker som ville hindre meg i å jobbe effektivt. Jeg måtte fortsette i automodus, ellers ville jeg ikke få det gjort.

Jeg grep anklene til mannen på sovesalgulvet og dro ham inn mellom to senger. Der slengte jeg et ullteppe over ham. Jeg kastet noen andre tepper over blodet på gulvet. Alt med et svakt håp om at ingen skulle finne likene før det var gått en ekstra halvtime, for det kunne bli helt avgjørende for oss. Sovesalen var så rotete at ingen ville reagere på at ullteppene lå slengt omkring.

Neste stopp var toalettet. Jeg løp mot døra. Og det var i det øyeblikket, da jeg bare var to meter unna, at døra ble trukket tilbake på hengslene. Det kom helt uventet. Jeg hadde ikke hørt noen komme. Jeg hadde ikke våpnene med meg. Alle lå på senga. Jeg tenkte to ting i samme øyeblikk, og jeg vet ikke hvilken tanke som kom først. Kanskje ingen av dem. Den ene var at soldatene var kommet tilbake, skulle inn på brakka igjen, og de kom til å drepe meg. Ganske sikkert rive meg i småbiter. Den andre tanken var at offiseren på toalettet ikke var død likevel, at han hadde livnet til igjen og kom til å drepe meg. Hva var det for en film igjen, der du tror fyren er død, og plutselig kaster han seg over helten på nytt, og alle i kinoen hyler? Jeg husker ikke. Kanskje det var Terminator.

Det rykket i ansiktsmusklene, og den venstre armen løftet seg helt ukontrollert. Det var ekkelt. Jeg kjente at det skjedde, men jeg kunne ikke gjøre noe for å hindre det. Jeg begynte å knekke sammen på midten også, som om jeg ventet at jeg skulle bli truffet av et skudd der. Så sikker var jeg på at det endelig og for alltid var slutt på flaksen min.