nattjakt (6)

Nattjakt
John Marsden
Kr 90

Bestill

Nattjakt er den sjette boka i serien «I morgen, da krigen kom». I denne boka kommer et nytt element inn i fortellingen. Ellie og vennene hennes må ta seg av fem av «villdyrene», gatebarna i Stratton som robbet dem i «Ute etter hevn».

Les hva Aftenposten skrev om denne boka:

Jeg kan ikke minnes å ha vært borti en annen krigsbok for ungdom med så mange kvaliteter på et så høyt nivå: En realistisk og intens fortelling, et rikt persongalleri anført av en fascinerende hovedperson, moralske problemstillinger som er naturlig flettet inn i bokens univers, et språk som håndterer alle elementer i fortellingen lett og kraftfullt. En kvalitet til: Naturbeskrivelsene trekker deg dypt inn i landskapet og skaper en særegen jordnærhet.

Mette Hofsødegård i Aftenposten om ”Nattjakt”

Avsnitt fra boka

Jeg kjørte rett mot dem. Det ga meg iallfall fordelen ved å overrumple dem. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Jeg ville bare skremme dem med sykkelen, tror jeg – få dem litt ut av veien. Jeg ga gass og tordnet ned skråningen.

Ansiktsuttrykkene var nokså komiske. De nølte ikke med å komme seg unna. To av dem falt over hverandre, inn i lavendelen. Jeg håpet de landet der fyren nettopp hadde pisset.

Før jeg visste ordet av det, kjørte jeg i full fart mot døra, den grå døra Fi hadde pekt på. Den sto åpen, og det så ikke ut til at jeg hadde gitt meg selv noe valg. Jeg kjørte gjennom den.

Det kjentes merkelig å komme inn, lunt og hjemlig på en måte, selv i eksosen fra motorsykkelen.  Det rareste var likevel å kjøre motorsykkel innendørs. Whittaker kom aldri til å tilgi meg. Støyen var skremmende; den slo tilbake fra de tykke, gamle veggene. Det kjentes ut som å være i et ekkokammer. Det hjalp ikke på hodepinen akkurat – ikke at jeg tenkte så mye på den heller. Isteden prøvde jeg panisk å huske hva Fi sa. «Sving til venstre, ned til enden, så venstre igjen.» Problemet var at mens jeg tenkte på dette, måtte jeg manøvrere sykkelen gjennom flere små rom som Fi ikke hadde nevnt og som ikke lot til å ha noen annen funksjon enn å føre til det neste. Det var bare sløsing med plass. Noen bord og stoler i mahogny var spredt her og der, det var det hele.

Da dukket gangen til venstre opp, og jeg svingte inn i den.

I samme øyeblikk kom en mann ut fra det første rommet på høyre side, omkring tre meter foran meg. Og jeg akselererte. Han holdt ut ei hånd, ikke for å prøve å stoppe meg, mer som en refleks, tror jeg. Han så ut som han hadde svelget en håndgranat. Jeg prøvde å dukke under hånda, men greide det ikke. Jeg smalt temmelig hardt inn i den idet mannen falt bakover. Jeg fikk et nytt, sviende slag i hodet, men han brakk nok armen, for jeg hørte en knasing, og den ble brått slapp. Det kom et forferdelig skrik. Jeg bare ga gass.

Støyen i den trange gangen var voldsom. Det gamle huset var for solid til å begynne å skjelve, men et mindre hus ville vibrert som en papirdrage i storm. Det var et brøl, det er ikke noe annet ord som dekker. Jeg håpet Homer, hvis han var i live og våken i cella, hørte det og var parat.

Før jeg rakk å områ meg var jeg i enden av gangen, bremset hardt, bremset voldsomt, slengte bakhjulet ut og satte ned foten i svingen. Idet jeg svingte, så jeg opp og så det jeg minst av alt ville se: En ung mann med de største øynene jeg noen gang har sett, løftet en rifle. Øynene var store fordi de var ville av redsel og opphisselse og ønsket om å drepe meg. Han gikk ned i knestående for å fyre av. Umulig å bomme på det holdet. Jeg må ha fylt hele synsfeltet hans – for ham må det ha vært som å se på en hval gjennom et forstørrelsesglass. Det ble et kappløp. Kunne jeg klare å kjøre ham ned før han rakk å trekke av? Jeg vred gassen så langt den gikk. Det kom et gulp, et hikk, før forgasseren oppfattet beskjeden fra gasshåndtaket. Det øyeblikket syntes å vare en evighet. Det kjentes som å være i et tomrom, som å stå stille, mens unggutten fortsatte å heve rifla. Jeg husker at øynene strålte. Så kjørte jeg over ham.

Nå var motorsykkelen et villdyr. Den forsøkte å klatre over fyren, fortsatt på full gass – sparket og bykset og falt til siden, mens jeg kjempet for å holde meg oppå og få den under kontroll. Jeg tenkte ikke på den unge mannen, bortsett fra at jeg var lettet over at han var bevisstløs. Han kunne være død, jeg vet ikke. Jeg vet at han traff veggen hardt med hodet da jeg pløyde ham ned.

Til slutt måtte jeg gå av sykkelen og trille den over ham, og mistet verdifull tid. Men endelig var den riktige døra rett foran meg, den Fi hadde beskrevet, omkring femten meter unna. Det var en solid, kraftig, hvit dør, buet på toppen, og montert i en tykk murvegg. Det var ikke noe dørhåndtak, bare et nøkkelhull. Og ingen nøkkel.

Til da hadde jeg ikke tenkt på hvordan jeg skulle få åpnet døra. Jeg hadde ikke tenkt noe særlig i det hele tatt, bare handlet på impuls. Jeg gikk vel ut fra at den ville åpne seg magisk når jeg kom. Eller at jeg ville brase gjennom den på motorsykkelen. Noe sånt.

Jeg kjørte bort til døra og stirret på den. Hjernen jobbet som et fyrverkeri. Jeg så meg rundt etter et eller annen redskap jeg kunne bruke. Ingen ting. Jeg så meg tilbake.

Ja, der var svaret. Jeg hadde ikke tid til å sette sykkelen på støtta, så jeg bare lente den mot veggen og løp tilbake til fyren på gulvet. Rifla lå under ham. Jeg prøvde å løfte ham, men han var for tung. Så jeg grep børsekolben og begynte å jobbe med den, vred den fram og tilbake og bendte den opp.

Eksosen fra motorsykkelen fylte gangen så fort at det var like ille som å ligge i bagasjerommet. Kullos blandet med bensin og olje. Svetten sved i øynene, og håret begynte å bli vått. Jeg måtte tørke det vekk for ikke å bli blindet. Jeg ble litt sjokkert over å se at sikringen var av. Jeg kunne lett ha løsnet et skudd mens jeg holdt på. Men jeg lot den være av.

Jeg løp tilbake til motorsykkelen. I det samme kastet jeg et blikk bak meg. Noen rundet hjørnet i gangen i samme øyeblikk. Jeg så ikke om det var mann eller kvinne, ung eller gammel, men jeg så geværet.  Jeg virvlet rundt og skjøt fra hofta, og de forsvant bak hjørnet like fort som de var kommet.

Nå var problemet at Homer kunne ha krøkt seg ned bak nøkkelhullet, og at han kanskje ikke ville høre at jeg ropte gjennom den tykke døra. Støyen fra motorsykkelen gjorde det ikke bedre. Jeg kunne ikke slå av motoren, i tilfelle den ikke ville starte igjen. Jeg visste at jeg kunne komme til å skyte min beste venn, men den sjansen måtte jeg ta. Jeg brølte gjennom døra: «Homer, jeg skyter på låsen,» og presset enden av løpet mot nøkkelhullet. Jeg dro i avtrekkeren. Det ble bare et lite hull, men det så ut til at skuddet hadde blåst ut de vitale delene. Jeg sparket opp døra.

Jeg hadde riktignok ikke skutt Homer, men jeg slo ham nesten i svime med døra. Jeg sparket nok temmelig hardt. Det første jeg så var at han snurret bakover idet døra traff ham i skulderen. Uansett var han et nokså skremmende syn, med størknet blod over det hele, klærne istykkerrevet, og et fryktelig stygt, åpent sår på kneet. Et øyeblikk trodde jeg skuddet hadde truffet ham, men sunn fornuft sa meg at det hadde stått atskillig verre til om jeg hadde råkt ham på det holdet. Dessuten så jeg hvor kula hadde truffet. Den hadde kanskje ikke gjort så stor skade på dørlåsen, men det hadde den tatt igjen da den nådde bakveggen. Biter av murpussen fortsatte å falle mens jeg sto der.

Jeg nærmest overså Homer, bare tok sykkelen, snudde den og satte meg på. Jeg behøvde ikke si til Homer hva han skulle gjøre. Jeg kjente sykkelen sige ned idet han satte seg, så kjente jeg de store armene hans rundt livet. De hadde ikke mistet styrken av alt han hadde vært gjennom. «Ta børsa!» ropte jeg bakover til ham, og kjente en arm slippet taket, så jeg gikk ut fra at han hadde den. Jeg rettet opp sykkelen og tok av. Istedenfor å kjøre dit jeg kom fra, tok jeg den andre mulige veien, bortover en ny gang til høyre.

Det var en kort gang, og i neste øyeblikk braste vi inn i et stort område som så ut som et frokostrom eller noe sånt. Jeg fikk ikke akkurat tid til å studere det i detalj, men det var et stort spisebord og en masse lenestoler, og en hel vegg med bøker. To eller tre personer skvatt til side da vi brølte inn. For å unngå en av dem tok jeg en rask sving rundt en av lenestolene. Homer var ikke forberedt, så det gikk ganske sakte i svingen; tyngden motarbeidet meg. Men idet vi svingte, fyrte han av et skudd. Jeg ga gass og kjørte ned et lite bord. En samling mugger og vaser fløy gjennom lufta. Selv over motorduren hørte jeg at de traff gulvet og ble knust. Vi føyk ut av det rommet med logrende bakhjul, kastet oss til høyre og braste gjennom den egentlige spisestua. Bordet var dekket til et måltid og da jeg kastet et blikk til siden, skjønte jeg at Homer holdt rifla ut og førte den langs hele kanten av bordet. Tallerkener og krus sprutet til alle kanter, men de endte på samme sted, i knas på det bonede tregulvet.

Historien gjentok seg i dagligstua. Jeg hadde en sterk følelse av at Homer bak meg nøt hevnens sødme. Det sto så mye møbler spredt rundt i salongen at jeg måtte bruke føttene ganske ofte for å holde balansen, svinge og komme meg rundt lenestoler og salongbord. Det var som et slalåmrenn, mens Homer moret seg med å knuse alt innen rekkevidde. Jeg holdt så hardt i håndtakene at jeg ikke visste om jeg noen gang ville klare å åpne hendene igjen. Eksosen og det stadige motorbrølet i de små rommene fikk det til å dunke i hodet, og gjorde meg døv. Men selv gjennom de tette ørene hørte jeg Homers neste skudd. Hovedsakelig fordi han skjøt forbi øret mitt. Det kom så brått at jeg nesten falt av sykkelen av skrekk. Det kom et lysglimt og et lufttrykk og en brennende flamme som svidde meg på halsen.

Helsikes Homer. Jeg skulle latt ham bli igjen i cella. Det var ikke sånn vi hadde lært å omgås skytevåpen.

Jeg tror han bare ryddet vei. Og i neste øyeblikk var vi på kjøkkenet. Det kom litt overraskende, jeg trodde ikke vi var i nærheten engang. Jeg var blitt forvirret av alle rommene, svingene og omveiene. Men der var vi, på kjente trakter. Faktisk sto sekkene våre fortsatt på oppvaskbenken. Et raskt blikk tydet på at de hadde pakket ut den ene, mens de to andre sto fulle. Gjestene hadde nok vært for seine til at de hadde orket å rydde etter dem. Jeg bråbremset ved siden av dem.

«Hva?» ropte Homer.

«Ta dem!» sa jeg.

Han nølte, men en fordel med å være så sta og egenrådig er nok at folk av og til synes det er enklere å danse etter din pipe enn å låse fast situasjonen. Homer grep den ene sekken, og så den andre, og stappet dem inn mellom oss. Han holdt dem i de brede armene sine, men to var det han kunne klare.

Likevel var det ganske dumt å stoppe for sekkenes skyld.

Vi hadde ikke tid til det. I den andre enden av kjøkkenet var utgangsdøra. Det var målet. Jeg vred på gassen og hadde tenkt å kjøre gjennom kjøkkenet og få Homer til å åpne døra. Plutselig var det ikke fullt så enkelt. Plutselig var vi i kjempetrøbbel. Det kom en mann fra stua, og en annen fra borti enden til venstre. Jeg vet ikke hvordan han kom inn, jeg hadde ikke lagt merke til noen dør der i går kveld, men kanskje det var en utgang til et kjølerom eller et vaskerom.

Problemet var at begge var bevæpnet, og begge skjøt idet de kom. Dette var ingen idioter, det virket som de brukte kulene som skjold.

Det er vanskelig å skyte mens du blir beskutt. Vi dukket begge så langt ned vi kom, og jeg akselererte langs veggen og håpet at de store, solide kjøkkenbenkene ville gi oss dekning. Det var flaks at Whittaker hadde så stort kjøkken, men nå var flaksen i ferd med å ta slutt.

Skytingen var helt vill. Disse gutta hadde stilt våpnene på automatisk, og lot til å ha ubegrenset med ammunisjon. Vinduer til høyre for meg knustes i en sammenhengende foss av glassbiter, og beholderne og kjøkkenutstyret på hyllene eksploderte utover. Glassplintene og porselensbitene var like farlige som geværkulene. Det var som hundrevis av mygger raste rundt i rommet. Lydnivået var ubeskrivelig, langt over smertegrensen. Jeg har aldri havnet inne i et dataspill, og gjør det nok heller ikke, men slik føltes det. Noe traff meg på kinnet, og jeg trodde et øyeblikk at det var et skudd, men innså straks at det ikke kunne være tilfelle. Jeg begynte å bremse da vi kom til enden av kjøkkenet, ante fortsatt ikke hva jeg skulle gjøre, men så, nesten som i en drøm, så jeg døra åpne seg foran meg, og jeg ga gass, senket hodet igjen og styrte mot den, uten å vite hvem eller hva som hadde åpnet døra, uten å vite hvem eller hva som var på den andre siden, visste bare at dette var vår siste og eneste sjanse. Jeg kjente ei kule hvine over hodet på meg idet vi kjørte gjennom, og plutselig var vi ute i vakkert dagslys og frisk luft.

Til min skrekk oppdaget jeg at vi måtte stoppe.

Akkurat da jeg trodde vi hadde en sjanse. Akkurat da jeg kunne skimte de duse, blå åsene i det fjerne.

Gavin igjen. Den vesle rakkeren. Vi har ham å takke for at vi lever, men det var et forvirrende øyeblikk. Det var som han hadde gitt oss et glimt av friheten, og så nappet det vekk igjen. Det var grusomt. Jeg smelte inn bremsene idet Gavin smelte igjen kjøkkendøra bak oss. Han var ingen dumming, den gutten. Han visste hva et ekstra sekund var verdt. Som en virkelig stuntmann kastet han seg opp på sykkelen, oppå sekkene, mellom Homer og meg. Jeg hadde ikke engang rukket å stanse helt. Vi saktnet fortsatt farten, og der var han, vrikket seg inn bak ryggen min. Jeg ventet ikke for å se om han var på plass, bare ga gass igjen. Kanskje vi likevel kunne klare det.

Vi må ha vært et underlig syn. Tre personer og to ryggsekker på en motorsykkel. Jeg oppdaget hvor overlesset vi var da jeg prøvde å ta en rask sving til venstre, og nesten kjørte ut. Nesten gikk overende. Forhjulet vinglet vilt, og bakhjulet skled. Jeg satte ut et bein og tvang sykkelen opp igjen med rå makt. Men jeg visste at vi ikke ville komme langt på denne måten. Det hadde gått greit i fredstid, bare ut til en innhegning. Jeg hadde ofte kjørt dårlig balansert last på en sykkel. Først hadde jeg gjerne et par hunder, så kom jeg kanskje tilbake med en sau tvers over bensintanken. Men selv om vi utrettet et mirakel og kom oss vekk fra huset, ville vi ikke komme langt før de uunngåelige forfølgerne tok oss igjen.

Jeg bestemte meg for å ta en sjanse til. Jeg så to eldre menn som løp rundt et hushjørne, femti meter til høyre for meg, men de var ikke bevæpnet. De ropte til folk jeg ikke så, og virket stort sett som om de ikke visste hva de skulle gjøre. Jeg var sikker på at det også var folk på den andre siden av huset, men maskinskuret, som jeg ville til, ville være akkurat ute av syne for dem.

Jeg sladdet sykkelen rundt i enda en brå sving og akselererte inn i skyggen av skuret. Sist jeg var der, nedlåst i et bagasjerom, hadde stedet vært preget av frykt og mørke. Jeg tenkte forbløffet at det måtte være omkring ti minutter siden. Nå lå vår sjanse til å unnslippe dette marerittet her i maskinskuret.

Jeg stanset ved siden av den beste av de syklene som var igjen, en Suzuki. Verken Homer eller Gavin trengte noen veiledning. Det så ut som Homer spratt fra den ene sykkelen til den andre. Jeg har aldri sett ham bevege seg så fort. Idet han startet Suzukien, slengte Gavin en sekk foran Homer, og hoppet så opp bak meg. Jeg satte pris på tillitserklæringen. Den overrasket meg faktisk. De anspente hendene grep meg om hoftene. Noe mer fikk han ikke tak i, med den stappfulle sekken mellom oss. Straks Homer hadde fått start på sykkelen, tok jeg av. Jeg ventet ikke på ham. Jeg manøvrerte Yamahaen ut av skuret på den andre siden, og med en gang vi var ute i sola igjen, spant jeg den rundt, la meg over styret og tordnet av sted.

Jøss, det gikk unna! Gavin hadde holdt godt fast til da, men nå klamret han seg til meg som om han var i fritt fall og jeg hadde den eneste fallskjermen. Vi kjørte bortover flata fortere enn lynet. Jeg så meg tilbake og så at Homer, litt lenger bak, vinglet og kjørte sikksakk. Det minnet meg på at jeg burde gjøre det samme. Vel kjørte vi fort, men kuler gikk fortere. Med lette Gavin bakpå, var det iallfall enklere å holde sykkelen på rett kjøl.

Da det var slutt på flata, svingte jeg til høyre og opp bakken. Vi spratt som en kenguru over hundre meter med vaskebrett, så humpet vi gjennom et kaninhullområde. Foran oss var det et gammelt gjerde, men det var lett å finne en åpning. Og på den andre siden lå den svarte asfalten på veien.

Jeg slengte sykkelen til høyre i en racingsving. Jeg var ganske så fornøyd med teknikken min da Gavin spolerte det hele ved å slå meg hardt på skulderen. Jeg skvatt til. Jeg trodde han ville advare meg om noe, mest sannsynlig forfølgere. Men jeg trodde ikke de kunne ha vært så raske. Jeg snudde meg og så på ham, og ville nødig miste farten eller konsentrasjonen.

Han pekte bak oss, og da jeg så på ham litt lenger og prøvde å finne ut hva det dreide seg om, ropte han over motorbrølet: «Fi.»

Jeg skjønte fortsatt ikke hva han mente, men jeg skjønte at jeg ikke kunne fortsette mot sikkerheten mens Gavin pekte i motsatt retning og ropte navnet til Fi.

Jeg stoppet med en skrens. Sekundet etter durte Homer opp ved siden av oss. «Hvorfor stopper du?» ropte han. Fjeset var helt dekket av støv. Sånn er det å være nummer to.

«Jeg tror Fi er igjen der bak,» ropte jeg til ham.

Jeg sparket inn førstegiret og snudde sykkelen. Idet jeg tordnet av sted fikk Homer, som var i ferd med å svinge, igjen fjeset fullt av støv. Men jeg hadde annet å tenke på. Akkurat da jeg trodde vi var kommet unna huset til Whittaker, måtte vi tilbake til løvens gap. Det var utrolig urettferdig.

Heldigvis behøvde vi bare å kjøre et par hundre meter. Vi rundet en liten, snau kolle, og plutselig kom en vilt utseende skikkelse ut fra foten av høyden. Hun kunne vært en engel i nød, med det blonde håret i vill uorden, et bestyrtet ansiktsuttrykk og armene utstrakt. «Jeg har mistet Gavin,» sa hun. Så fikk hun øye på ham. Hun så ut som hun ikke visste om hun skulle omfavne ham eller dra til ham. Men det var ikke tid til noen av delene. Hun nølte, men jeg hylte til henne: «Sitt på med Homer.»

Jeg spant rundt enda en gang og tok av for full pinne. Jeg så ikke hvordan Fi reagerte på Homers blodige fjes og kropp, men jeg fikk et glimt av Homer idet Fi satte seg bak ham. Den sleipingen, selv i en situasjon som dette tillot han seg et lite smil da Fi la armene rundt ham. Likevel så det ikke ut til at hun holdt særlig hardt. Det så ut som hun kunne ramle av i det første, skikkelige hullet i veien.

Kanskje hun var tryggere slik.

Vi suste langs veien et par kilometer. Jeg fikk Tritonen opp i 110. Jeg skulle gjerne fulgt veien lenger og nytt den behagelige kjøringen, men vi måtte gå ut fra at folkene i huset ikke hadde nølt med å ringe myndighetene alt for ti minutter siden, slik at forfølgerne ville komme fra to kanter. Jeg lette hele tiden til høyre og venstre for å finne det beste stedet å forlate veien, og fant det til slutt da et stort steinområde raget opp foran oss. Stein var ypperlig, for der ville vi ikke sette spor.

Homer og Fi var blitt litt etter – Suzukien var ikke så sprek som Yamahaen – men de var fremdeles innen synsvidde, så de så hva vi gjorde. Jeg behøvde ikke å bruke blinklysene.

Det var en tøff jobb å kjøre opp den steinete skråningen. Det var mange gressflekker, men jeg ville holde meg unna dem så mye som mulig. Svaberget var fint å kjøre på, men temmelig bratt, og naturligvis fikk ikke hjulene tak, så jeg måtte gå av og styre den digre motorsykkelen opp mye av det. Jeg tror Gavin bakpå fikk en slags reaksjon etter all spenningen, og det var vel ikke så rart. Han satt der sammenkrøpet som en liten jockey, og hjalp ikke til det minste.

Jeg hadde ikke tid til å bry meg om ham, alle krefter og all konsentrasjon gikk med til å få sykkelen opp bakken.

Vi var omtrent halvveis oppe da det begynte å skje noe nede på veien. Et par firehjulstrekkere suste forbi i retning Whittaker. Jeg mer eller mindre trillet sykkelen akkurat da, så jeg hørte dem komme og klarte å manøvrere sykkelen inn i skyggen og lene den mot en steinblokk mens jeg fikk igjen pusten. Lenger nede i bakken så jeg Homer og Fi gjemme seg bak en annen blokk. Jeg lurte på hvordan Homer klarte seg, med alle skadene. Han hadde i det minste Fi til å hjelpe seg. Gavin hadde visst brukt opp alle kreftene.

Så snart bilene var forsvunnet, strevde vi oss videre. Vi kom ganske uventet til et stort, flatt område, bare gress, og der satte vi spor. Vi akselererte over det, og fra da av var det bedre å ta seg fram; ikke så bratt, og steinene var mindre. Jeg kjørte to kilometer til, så stoppet jeg igjen. Jeg satte sykkelen på støtta og ventet på de andre. De kom omkring fire minutter senere.

«Hva tror du?» spurte jeg.

«Vi må bare fortsette,» sa Homer. Han så fryktelig ut, grå og svett, men ikke så blodig nå. «De fikk et inntrykk av oss  på flyplassen, og når de får satt seg ned og sammenlignet med det folkene på gården har sett …» Han måte stoppe for å trekke pusten. «Det tar dem ikke lang tid å finne ut at vi står øverst på lista over ettersøkte.»

«All right,» sa jeg, utålmodig over alt dette som jeg hadde kommet fram til selv. «Men hvilken vei tar vi?»

«Hva med ut og rundt Mingles?» sa Homer. «Og så over brua ved Holloway. De klarer ikke å følge etter oss helt dit, og selv om de gjør det, styrer det dem ikke mot Hell.»

«Har vi nok bensin?»

«Ja, vi bør komme nesten helt fram, hvis bensinmåleren er riktig.»

Jeg hadde ikke pust eller krefter til å motsi ham. Jeg skjøv sykkelen av støtta. «Jeg sitter på med Homer,» sa Gavin og hoppet opp på sykkelen hans. Fi trakk på skuldrene og satte seg på min. Vi durte av sted igjen, over resten av steinene og inn i bushen.

Noe av den dagen var egentlig bra. Selvfølgelig ble vi mer og mer slitne. Den fysiske utmattelsen opp bakkene, etter en søvnløs natt på tom mage, og den mentale utmattelsen etter en serie fryktelige opplevelser, klarte til sammen å ta kreftene fra beina og motet fra hjertet. Jeg kuttet på en måte ut en stund – egentlig det meste av formiddagen – og kjørte i en slags transe. Fi stakk meg stadig i ryggen for å holde meg våken. Men det er noe ved bushen som roer deg ned. Jeg prøver å ikke bli sentimental, for jeg vet hvor nådeløs den kan være, og jeg så hva den gjorde med Darina, men likevel, noen ganger gjør den deg bedre til mote. Når vi hadde byfolk på besøk kunne de bli helt overstrømmende sentimentale. Jeg husker to venner av mamma som så på en flokk ender på den andre siden av bekken. «Er det ikke vakkert?» sa de. «Noe så fredelig!» Jeg stirret fullstendig vantro på dem. Akkurat da var det et svare spetakkel borte hos endene, full borgerkrig, de raste rundt og slo med vingene, fjærene føyk, og de kvakket høylydt som om de hadde tenkt å ta livet av hverandre.

Så det er ikke så lurt å narre seg selv når det gjelder bushen, eller naturen i det hele tatt.

Jeg visste alt det, men likevel virket naturen sterkt på meg. En stund kjørte vi gjennom en eukalyptusskog med spredte trær og ingen underskog. Det var så enkelt og avslappende. Høye hvite stammer, lys gulbrun bark som flasset av, små, brune fugler som smatt fra tre til tre. Det var ingen sterke farger som skar i øynene. Rolig, friskt, behersket, helhetlig. Det var ikke noe paradis – på ingen måte – men det var bra nok for meg.

Midt på dagen gikk sykkelen min tom for bensin, og vi dumpet den i en billabong. Vi delte på å bruke den andre sykkelen en times tid. Den hadde plass til to personer og de to sekkene. Vi ble enige om at når Homers sykkel gikk tom, skulle vi unne oss lunsj. Vi var harde mot oss selv når vi tvang oss til å vente, men vi måtte komme oss langt unna farmen før vi stoppet. Jeg oppdaget at jeg lyttet ivrig etter et host og et hark fra Suzukien, som et tegn på at den snart var tom.

Endelig, kvart over ett trakk den sitt siste sukk og døde. Vi heiv den inn i et bjørnebærkjerr.

Stillheten føltes underlig. Jeg var blitt så vant til brølet fra motorsyklene at det tok tid å venne seg til forskjellen. Men vi hadde en fin picnic. Gavin fulgte glupsk med da vi åpnet pakka. Det var så lenge siden vi hadde stjålet maten, at jeg ikke husket hva det var. Dessverre så det ut til at vi ikke hadde fått med pakka med mine yndlings-cashewnøtter og de andre nøttene. Men vi fant ris-snacksen og bananene og appelsinene jeg hadde kastet på toppen i siste øyeblikk.

Ingen sa et ord. Vi visste at tiden var knapp, og heller ikke hadde vi krefter til å prate. Vi spiste liksom litt stjålent, som om vi ikke hadde rett til mat. I vårt eget land! Det var så urettferdig. Homer gikk stadig inn i skogen med en banan i munnen, stoppet og lyttet med hodet på skjeve mens han spiste, så kom han tilbake og forsynte seg på nytt.

Innen et kvarter hadde jeg fått dem i gang igjen. Jeg tok en sekk på ryggen, Homer den andre. Vi begynte å gå nordvestover, men gikk i en bue til vi så det velsignede omrisset av Tailor’s Stitch ved firetiden – en høy, purpurblå rygg i det fjerne. Synet ga meg nye krefter. Jeg slapp meg bakover og gikk sammen med Fi og Gavin, for å holde dem med selskap og oppmuntre dem. De var blitt liggende etter, og jeg skjønte at de ikke hadde mer å gå på. Men jeg visste også at med rimelig fart kunne vi være i Hell ved daggry.