untitled

Når natten er mørkest
John Marsden
Kr 90

Bestill

«Når natten er mørkest» er bok nummer to i I morgen-serien av John Marsden. Her kan du lese det andre kapitlet i boka, og anmeldelsen i Adresseavisen.

Forbløffende god serie om tenåringsgerilja i okkupert Australia.

Dette er andre bind i en australsk sjubindserie om en ungdomsgruppe som tilfeldigvis blir helter da landet blir okkupert av en fiendlig stat. Serien er

en suksess både i hjemlandet og i Sverige, og i fjor høst begynte det lille Jevelforlaget å utgi serien.

Jeg er storfornøyd med denne serien! I lys av de banale historiene og heltene som ofte bys oss i actionfilmer og -bøker, så er dette en meget troverdig, sannsynlig og realistisk fortelling. Bøkene «har alt», de er kloke, actionfylte, realistiske og empatiske. Det er spennende uten å være banalt, og det er etisk reflekterende i forhold til realistiske case. Hva kreves av mot og overbevisning for å forsvare seg med våpen? Hva kreves for å angripe? Kan man ha sympati med angripernes sak, og likevel velge å slåss mot dem? Hvilke etiske refleksjoner gjør de seg, de som forbereder seg på krig? Og hva skjer med ungdommer som blir soldater?

I det første bindet, «I morgen, da krigen kom», var fokuset satt på opplevelsen av å bli okkupert, og på å bli kastet uforberedt ut i krigen. Nå når bind 2 begynner har gruppen vunnet erfaringer både med suksesser og med å miste noen av sine. De møter en rigid og ineffektivgruppe voksne geriljasoldater, og blir vitne til hvordan deres inkompetanse leder dem i døden. Og ungdommene lykkes med å sprenge tre hus i byen Wirrawees nyetablerte offisersstrøk.

Bøkene fortelles i jeg-form av Ellie, en av ungdommene. Hun er en skarp observatør som ser det beste i de andre, både når hun skriver og når ungdommene snakker sammen.

Om slike bøker heter det gjerne at dette er både en god bok, og dertil en bok som gir gutter leselyst! Det er også en bok som søstre og foreldre stiller seg i kø for å få lese etterpå.

Anmeldt av MORTEN HAUGEN ©

[Adresseavisen, 14. mai 2007]

Når natten er mørkest – Andre kapittel

Bare et par måneder etter invasjonen hadde landskapet forandret seg. Noen forandringer var lette å forutsi: Avlinger som ikke var høstet, hus uten liv, flere døde dyr i innhegningene. Frukt som råtnet på trærne og på bakken. Enda et våningshus, hos Blackmore, var ødelagt, kanskje av en tilfeldig brann, kanskje av granater. Et tre hadde falt over taket på klippeskuret til Wilson og lå der ennå i et søkk av bølgeblikk og brukne takstoler. Det var flere kaniner å se, og vi så tre rever, noe som er uvanlig i dagslys.

Noen av forandringene var ikke så åpenbare. Et hull i et gjerde her, en brukket møllevinge der. En klatretråd fra en eføy som krøllet seg inn et vindu i et av husene.

Det var noe annet også, en atmosfære, en annen stemning. Landet kjentes villere, eldre og mer fremmed. Jeg kjente meg fremdeles på hjemmebane når jeg ferdes der, men jeg følte meg mindre betydningsfull. Det føltes som om jeg ikke var viktigere enn en kanin eller en rev. Etter hvert som skogen overtok jordbruksområdene igjen, ville jeg bli som et hvilket som helst skogsdyr som pilte gjennom underskogen og knapt nok var synlig i landskapet. Merkelig nok hadde jeg ikke noe imot det. Det virket naturlig.

Vi tok oss god tid og holdt oss på avstand fra veien, vandret over beitemarkene i skyggen av åsene og fant dekning under trærne. Vi snakket ikke, men alle var fylt av nytt pågangsmot, en ny kraft som pumpet gjennom årene. Det tok oss hele dagen å komme til ruinene av Corries hus. Vi tok en stopp der, og raidet den vesle hagen etter mat. Mange av eplene var gnagd på av opossumer og fugler, men det var likevel så mange hele at vi kunne proppe oss med dem, og det gjorde vi. Men vi måtte betale for det en times tid senere, da den ene etter den andre måtte dukke ned bak en busk; eplene hadde gått rett gjennom fordøyelseskanalen som en flom i Venezia.

Men det var verdt det.

Vi ble hos Mackenzie til det var skikkelig mørkt. Vi regnet med at vi var nokså trygge der, for så lenge huset bare var en skraphaug, var det ikke stort som kunne friste soldatene. Jeg hadde ventet at jeg ville bli deprimert ved synet av ruinene, men jeg var altfor nervøs ved tanken på det som lå foran oss. For å være ærlig (der har vi det igjen), hadde jeg allerede sluttet å drømme edle drømmer om å redde Corrie og Kevin, jeg tenkte mer på å overleve selv. Jeg hadde en dyster tanke om at kroppen min snart kom til å se ut som Corries hus, klint utover landskapet.

Den verste av alle tanker – som jeg tråkket på hver gang den løftet det mørke, skitne hodet sitt – var at Corrie kunne være død. Det trodde jeg ikke at jeg ville klare å takle. Jeg var redd for at det ville bety slutten for meg også, om jeg fant henne død. Jeg visste ikke hvordan slutten ville være, jeg hadde bare en dyp overbevisning om at jeg ikke kunne fortsette å leve hvis min beste venn Corrie var drept av en kule fra en invasjonshær i krig. Det kunne jeg da vel ikke overleve? Ingen kunne overleve det. Det var for langt utenfor det normale.

Fra det øyeblikk Homer antydet at vi skulle dra inn til byen og finne Kevin og Corrie, hadde vi bannlyst tanken på at den ene eller begge kunne være drept. Beslutningen om å lete etter dem hadde gitt livet ny mening, og det var noe det ikke hastet å rive i stykker og kaste fra seg.

Klokka elleve satte vi kurs for Wirrawee. Vi gikk to og to i gresset i veikanten, omkring femti meter mellom hvert par. Vi hadde bare såvidt forlatt Mackenzie da Lee, til min overraskelse, tok hånda mi og holdt den i et varmt grep. Det var første gang på flere uker han hadde tatt noe initiativ overfor meg. Det var jeg som hadde stått på, og selv om han hadde reagert greit de fleste gangene, hadde det gjort meg usikker på om han brydde seg noe særlig. Så det kjentes godt å gå hånd i hånd, under den lave, svarte himmelen.

Jeg ville så gjerne si noe, hva som helst, så Lee skulle skjønne hvor glad jeg var for å være ettertraktet igjen. Jeg klemte hånda hans og sa: «Vi kunne tatt syklene, i hvert fall til Mackenzie.»

«Mmm. Men det var ikke godt å vite hvor mye ting hadde forandra seg … Best å være forsiktig.»

«Er du nervøs?»

«Nervøs! Det var ikke bare eplene som gjorde at jeg måtte slippe ned buksa.»

Jeg lo. «Vet du at det er første gang på ukevis du har prøvd å være morsom.»

«Er det? Har du holdt telling?»

«Nei. Men du har vært så trist.»

«Trist? Jeg har vel det. Er det ennå. Det er vi vel alle.»

«Ja … Men hos deg går det så dypt, jeg når deg ikke.»

«Beklager.»

«Det er ikke noe å beklage. Det er bare slik du er. Du kan ikke for det.»

«Nei vel, så beklager jeg ikke.»

«Hei, det var to morsomheter. Fortsetter du slik, blir det stand-up i Wirrawee nattklubb.»

«Wirrawee nattklubb? Den har gått meg hus forbi. Restauranten vår er det nærmeste du kommer en nattklubb i Wirrawee.»

«Husker du hvordan alle på skolen klaga over at det aldri var noe å finne på i Wirrawee? Og i hvert fall ingen nattklubb. Vi hadde diskotek i niende, men så rakk vi aldri å gjøre det om igjen. Det var jo gøy.»

«Ja. Jeg dansa med deg.»

«Gjorde du det? Det husker jeg ikke.»

«Det gjør jeg.»

Han sa det med slik følelse, og hånda hans grep så hardt om min at jeg kvakk til. Jeg prøvde å se på fjeset hans, men jeg kunne ikke se uttrykket i mørket.

«Husker du det så godt?»

«Du satt ved siden av Corrie, under rugbyvinnerflagget. Du hadde en drink i den ene hånda og vifta deg med den andre. Du var rød i ansiktet og lo. Det var ganske varmt der, og du hadde dansa med Steve. Jeg hadde planlagt å by deg opp helt fra jeg kom – det var bare derfor jeg gikk dit i det hele tatt – men jeg torde ikke. Så oppdaga jeg plutselig at jeg gikk mot deg uten at jeg visste hvordan jeg hadde kommet av gårde. Det var som om jeg var blitt en robot. Jeg spurte om du ville danse, og du bare så på meg et øyeblikk mens jeg sto der som en idiot og lurte på hvilken taktfull måte du ville si nei på. Men uten et ord ga du Corrie drinken din og reiste deg, og vi dansa. Jeg hadde håp om en lang, langsom en, men det var ’Convicted of Love’. Ikke særlig romantisk. Til slutt dro Corrie deg av sted til toalettet, og det var det.»

Hånda mi var blitt klam og svett, men det var Lees også, tror jeg. Det var ikke godt å si hvilken hånd fuktigheten kom fra. Det var ganske utrolig. Hadde Lee virkelig hatt slike følelser for meg så lenge? Underlig, vidunderlig.

«Lee, du er så … Hvorfor har du ikke sagt dette for lenge siden?»

«Jeg vet ikke,» mumlet han, og lukket ordene inne i seg igjen, like fort som han hadde sluppet dem ut.

«Du har virka så … Jeg vet aldri om du bryr deg eller ikke.»

«Jeg bryr meg, Ellie. Det er bare det at jeg bryr meg om mye annet også, først og fremst familien min. Jeg blir så utslitt av å tenke på dem at det ikke blir igjen plass til noe annet.»

«Jeg vet det. Jeg skal love deg at jeg vet det. Men vi kan ikke dypfryse følelsene våre til familiene våre slipper fri. Vi må leve videre, og det betyr å tenke og føle og … og bare komme videre! Skjønner du hva jeg mener?»

«Jeg skjønner. Men noen ganger er det vanskelig å gjøre det.»

Vi gikk forbi Kristkirken i utkanten av Wirrawee. Homer og Robyn, som gikk først, hadde stoppet, og vi ventet sammen med dem på Fi og Chris, som var blitt litt etter. Fra nå av ble det ikke mer prat om følelser eller om å like hverandre. Forbauselsen over styrken og dybden i Lees følelser var noe jeg bare måtte legge til side. Vi måtte være fullstendig årvåkne og konsentrerte. Dette var krigssone, og vi skulle inn i hjertet av den. Det må ha vært hundre eller flere soldater i lille Wirrawee, og hver eneste en av dem ville prøve å drepe oss hvis de kunne, særlig etter det vi hadde gjort med kompisene deres.

Hvert av de tre parene delte seg, en på hver side av gata. Jeg var på høyre side, Lee på venstre. Vi ventet til de mørke skikkelsene til Homer og Robyn hadde gått i ett minutt, så fulgte vi etter. Vi gikk bort Warrigle Road, med huset til Mathers på høyden ovenfor oss. Jeg lurte på hva Robyn tenkte da vi gikk forbi det. Som avtalt svingte vi inn i Honey Street og krøp langs gangveien. Det var fremdeles ingen lys i denne delen av Wirrawee, og jeg fikk bare av og til et glimt av Lee. Jeg så ingen ting til de andre fire, og kunne bare håpe at vi holdt samme fart. I Honey Street virket det iallfall ganske normalt, bortsett fra et bilvrak som sto brettet rundt en lyktestolpe. Bilen var mørkeblå og vanskelig å få øye på, og jeg gikk nesten rett på den. Som vanlig begynte tankene å vandre; jeg lurte på hvordan jeg skulle forklare for politiet at jeg hadde kollidert med en parkert bil … «Vel, betjent, det hadde seg slik at jeg var på vei østover Honey Street i omkring fire kilometer i timen, da jeg plutselig fikk øye på en bil rett foran meg. Jeg sto på bremsene og vrei rattet mot høyre, men kunne ikke unngå å treffe kjøretøyet med et smell på høyre side …»

Jeg måtte alltid ha noe å tenke på når jeg gikk. Jeg likte best å telle noe, som antall elektriske apparater i huset hjemme (sekstifire, faktisk), hvor mange sanger jeg kunne komme på med en ukedag i tittelen (som «Let’s Make it Saturday»), hvor mange mygg som aldri ville bli født på grunn av den jeg nettopp drepte (seksti milliarder på et halvt år, hvis hver hunn la tusen egg).

Problemet var å slutte å tenke på slikt mens jeg gikk gjennom en by som krydde av soldater som var ute etter å drepe meg. Det overrasket meg at jeg selv i slike situasjoner hadde vanskelig for å konsentrere meg. Det gikk bra en ti minutters tid, men så kunne det være noe som fikk tankene til å vandre ut i det blå igjen. Utrolig, men sant! Det var på samme måten her ute i felten som i geografitimene på skolen. Jeg var redd jeg kom til å dagdrømme meg til døde en vakker dag.

Fra Honey Street stakk vi gjennom den vesle parken uten navn, over til Barrabool Avenue. Vi møttes som avtalt i forhagen til Robyns musikklærer, og holdt en rask konferanse under pepperkorntreet.

«Det er rolig,» sa Homer.

«For rolig,» sa Lee med et lite smil. Han hadde sett noen krigsfilmer gjennom årene, den karen.

«Kanskje alle har dratt igjen,» sa Robyn.

«Vi er halvannet kvartal unna,» sa Homer. «La oss fortsette, slik vi planla. Er vi enige om det?»

«Enige og tro,» sa Chris.

Robyn og Homer listet seg vekk mellom trærne. Et øyeblikk etter hørte vi de små dunkene av føtter mot grus da de hoppet fra hagemuren og ned på gangveien.

«Kan vi være de neste?» hvisket Fi.

«Greit. Hvorfor?»

«Jeg orker ikke vente.» Hun så så tynn ut i mørket, som et spøkelse. Jeg rørte ved det kalde kinnet hennes, og det kom et lite hulk. Nå først skjønte jeg hvor redd hun var. Den lange tiden oppe i Hell hadde tatt på. Men vi måtte være tøffe når vi var her ute i gatene. Vi trengte Fi hvis vi skulle undersøke sykehuset grundig.

Så jeg sa bare: «Tenk tappert, Fi.»

«Ja, du har rett.»

Hun snudde seg og fulgte etter Chris, og samtidig tok Lee hånda mi igjen.

«Jeg skulle ønske Fi og jeg var like gode venner som før,» sa jeg. Han svarte ikke, bare klemte hånda mi.

Vi kom oss ut på Barrabool Avenue, og fordelte oss igjen på høyre og venstre side. Endelig hadde jeg ingen problemer med å konsentrere meg. Det var ingen logisk grunn til at området rundt sykehuset skulle være farligere enn andre deler av byen – vi var sikre på at sykehuset ikke var strengt bevoktet – men siden det var målet vårt, bestemmelsesstedet, var jeg årvåken og vaktsom og nervøs.

Wirrawee sykehus ligger på venstre side av Barrabool, like ved det høyeste punktet på gata. Det er en en-etasjes bygning som er bygd på med masse forskjellige fløyer gjennom årene, slik at den nå ser ut som en H ved siden av en T. Til sammen hadde vi vært såpass mye innenfor dørene der at vi kunne utarbeide et ganske godt kart. Alle hadde noe å bidra med. Lee hadde vært der da de to brødrene hans ble født. Robyn hadde vært innlagt noen dager da hun brakk ankelen i et terrengløp. Bestemora til Fi hadde ligget der i flere måneder før hun døde. Selv hadde jeg tatt røntgen av skulderen, hentet piller for pappa og besøkt venner når de lå der. Ja, alle kjente sykehuset.

Problemet var at vi ikke visste hvor mye som hadde forandret seg etter invasjonen. De voksne fangene vi snakket med en gang, fortalte at våre folk fremdeles fikk behandling på sykehuset, men vi måtte regne med at de ikke lå på de beste enmannsrommene. Heller på parkeringsplassen. Før invasjonen var inngangspartiet i tverrstreken i H-en, med akuttmottaket og poliklinikken og røntgen og alle de greiene til høyre, og avdelingene til venstre. I tverrstreken på T-en lå kontorene, og i den lange korridoren bak den var alders- og sykehjemmet.

Sykehuset var nemlig like mye et aldershjem, det var lite av hjerteoperasjoner og nyretransplantasjoner i Wirrawee.

Klokka var fem over halv to da vi kom fram. Strømmen var på i denne delen av byen, slik den hadde vært hver gang vi var der. Det var ingen gatelys, men en svær lyskaster lyste opp parkeringsplassen. I sykehuset var det lys, men hovedsakelig i korridorene og i inngangspartiet. Det var ikke mange rom med lys i vinduene.

Kvart på to gjorde Homer og Robyn det første framstøtet, som avtalt. Fra ei trerekke rett over veien fra parkeringsplassen så Lee og jeg to mørke skikkelser som beveget seg mot den enden av poliklinikken som var lengst borte. Robyn gikk først. Homer så seg mer omkring mens han fulgte etter. Jeg var overrasket over hvor små de så ut. Det var ei dør nær den enden av bygningen der vi mente at sjansen til å komme seg usett inn ville være størst, og vi håpet den ikke var låst. Men Robyn var bare ved døra et øyeblikk før hun snudde seg vekk og begynte å undersøke vinduene på den siden som var nærmest oss, mens Homer forsvant rundt hjørnet. Etter noen minutter dukket Homer fram igjen, Robyn gikk bort til ham og de flyttet seg raskt bort til trærne igjen. Dermed hadde ett alternativ slått feil.

Fem minutter senere kom Fi og Chris fram fra skjulestedet, bak noen skur litt lengre oppe i bakken. Målet deres var den T-formede kontor- og aldershjemfløyen. De brukte ti minutter eller noe deromkring, men resultatet var det samme – stedet var tett som en hermetikkboks. Chris så mot oss og holdt hendene ut med håndflatene opp. Han så oss ikke – jeg håpet i hvert fall ikke det – men han visste omtrent hvor vi var. Så trakk han og Fi seg tilbake i sikkerhet, og overlot arenaen til oss. Lee så på meg og rullet med øynene, jeg smilte tilbake, og håpet jeg ikke så like vettskremt ut som jeg følte meg.

Vi ventet de avtalte fem minuttene. Klokka var 02.09. Jeg prikket Lee på armen, han nikket, og så var vi i gang. Over grusen som knaste, opp en liten skråning beplantet med pjuskete gyllenlakk, og bort mot en sidedør i hovedfløyen. Vi gikk langsomt, med omkring tre meter mellom oss. Jeg pustet tungt, som om jeg hadde løpt terrengløp, og svettet på hele kroppen. Svetten kjentes kald som is mot huden. I halsen hadde jeg en klump så stor som om jeg hadde svelget et kyllingbein. Dessuten var jeg kvalm. Jeg var veldig redd. Jeg hadde nesten glemt hvorfor vi var her; fordi jeg var glad i Corrie og Kev. Jeg ville bare få jobben gjort, finne dem eller ikke finne dem, og så komme meg ut. Det var det hele.

Jeg kom fram til døra, som lå i mørke, men med et grønt, opplyst utgangsskilt over. Jeg vred langsomt på dørhåndtaket og skjøv og dro. Ingen av delene hjalp – døra var låst.

Som de andre hadde gjort, gikk vi til hver vår kant og undersøkte vinduene. De på korridorsiden var alle lukket, på den andre siden var det noen som var åpne. Men de var høyt oppe, vi nådde dem ikke uten stige. Jeg var kommet for nær lysene fra inngangen, så jeg snudde og møtte Lee i nærheten av den låste utgangsdøra. Det var for farlig å snakke der, så vi gikk bort til et skur omkring 40 meter unna – ei lita, låst trehytte – og gjemte oss bak den.

«Hva tror du?» spurte Lee.

«Jeg vet ikke. De åpne vinduene kan være til pasientrom. Jeg ser ikke for meg at vi bare dumper inn på et rom.»

«Dessuten er de så høyt oppe.»

«Ja.»

Det ble en pause. Jeg hadde ingen tanker om hvordan vi skulle komme videre.

«Jeg skulle ønske de andre var her. Kanskje de ville hatt ideer til hva vi kan gjøre.»

«Det er bare ti minutter til vi skal trekke oss tilbake.»

«Mmm.»

Det gikk et minutt til. Jeg sukket og ville til å reise meg. Jeg så ingen vits i å slå seg til der, på et så farlig sted. Men idet jeg begynte å bevege meg, grep Lee meg i armen.

«Hysj. Vent. Det er noe …»

Jeg hørte det også, i samme øyeblikk. Det var lyden av ei dør som ble åpnet. Jeg kikket rundt det ene hjørnet av skuret, Lee rundt det andre. Det var døra som vi hadde håpet å finne ulåst. En mann i militæruniform kom ut. Han var lett å se mot det dempede lyset fra korridoren. Han så seg ikke rundt i det hele tatt, gikk bare langs skråningen og dro noe opp av lomma. Først da han førte hånda til munnen, forsto jeg hva han gjorde. Det var en sigarett. Han var gått ut for å ta seg en røyk. Akkurat som oss, fikk ikke disse folka lov å røyke inne på sykehuset. Jeg fikk en liten aha-opplevelse. Jeg hadde tenkt på dem som dyr, som monstre, men de hadde regler for hvordan de skulle oppføre seg, de også. Det høres vel naivt ut, men det var første gang jeg følte at jeg hadde noe til felles med dem. Det var underlig.

Det var frustrerende å ligge sammenkrøpet og se på den åpne døra. Med det gule lyset fra korridoren var det som å få et gløtt inn i en gullgruve. Jeg lette fortvilt i hjernen etter en utvei til å komme inn der. Så ble jeg avbrutt i tenkingen. Fra et sted ute til venstre, inne mellom trærne, kom det et rop, et stønn, som fra en bunyip idet hun føder. Jeg fikk gåsehud over det hele. Jeg snudde meg og grep Lee og så forskremt på ham. Jeg går ut fra at øyenbrynene mine var et stykke over hårfestet, og på vei opp. Skriket kom en gang til, enda verre og mer langtrukkent. Bunyipen ville nok trenge noen sting.

Lee hvisket i øret mitt: «Det er Homer.»

Med det samme han sa det, skjønte jeg hele greia. Homer prøvde å få soldaten vekk, så vi kunne rusle inn ei åpen dør. Lee og jeg slapp hverandre og vendte tilbake til utsiktspunktene våre. Vi fikk en overraskelse. Istedenfor å brase heltemodig inn mellom trærne, sprintet soldaten mot døra. Han nådde den og skled inn, og dro døra etter seg. Selv på denne avstanden hørte vi at han låste den, og rente inn et par bolter for å være på den sikre siden.

«Helvetes Homer,» sa Lee. «Han tror det er en leik.»

«Håper det ikke blir brann på sykehuset i natt,» sa jeg. «Det vil ta dem en halvtime å komme seg ut.»

«Jeg trodde soldater skulle være tøffe, veltrente og profesjonelle.»

«Men du husker hva vi hørte? At de hadde profesjonelle, men også vernepliktige? Amatører. Uvillige amatører også, ser det ut til.»

«Det er best vi kommer oss vekk.»

Vi trakk oss tilbake, og møtte de andre i musikklærerens hus tjue minutter senere. Homer så litt flau ut, og var på defensiven. Han var ikke blitt aldeles moden og ansvarlig på et blunk. Fremdeles bodde det en vill og gæern guttunge i ham.

«OK, sett i gang, gi meg inn alle sammen,» sa han før jeg rakk å få ut av meg mer enn en halv setning. «Det bare virka som en god idé akkurat da. Hvis han hadde kommet for å se etter oss, kunne Lee og Ellie gått rett inn, og dere ville nå kyssa meg på begge kinn og spandert øl på meg.»

«Vi burde sparke deg på begge sider,» mumlet Lee. «Og da tenker jeg ikke på kinna.»

«Det var jo ganske dumt,» sa Chris. «Hadde han hatt våpen, kunne han skutt deg. Og uten våpen hadde han aldri i verden brast inn i skogen midt på natta for å undersøke. Så uansett var det dumt.»

Det var ikke så mye å legge til. Alle var slitne og langt nede. Vi utnevnte Homer til første vakt, og resten av oss la oss til å sove i andre etasje. Dette var det tryggeste huset vi visste om, fordi det var så mange fluktveier fra vinduene i andre etasje, det var trær med greiner vi kunne klatre langs. Og vi hadde god oversikt over veien. Ingen kunne nærme seg uten at vaktposten så dem.

Jeg fikk en skikkelig utladning ved å være i ei seng, i et soverom igjen. Det var en nydelig, trygg og behagelig luksus. Jeg holdt vakt fra seks til åtte, så sov jeg igjen til lunsj.