Mørket, min venn (4)

Mørket, min venn
John Marsden
Kr 180

Bestill

Dette er den fjerde boka i serien «I morgen, da krigen kom» av John Marsden. Fem ungdommer vender tilbake fra New Zealand til hjembyen Wirrawee og skjulestedet Hell – Helvete – et sted i Australia. De skal være veivisere for tolv newzealandske sabotører. Men lite går etter planen, og snart må de igjen klare seg på egen hånd.

Her er en smakebit fra «Mørket, min venn».

Jeg skal si Wirrawee var forandret, det var nesten ikke til å tro. Vi så antydninger til det da vi gikk, men vi holdt oss unna veien så mye som mulig, så vi fikk ikke egentlig noe forvarsel. Fra tid til annen hadde jeg sett glimt av biler og lastebiler, og de fleste kjørte i god fart, med fulle lys. Det lot til at de kjente seg tryggere etter at bombetoktene var redusert.

De kjente seg temmelig trygge i selve Wirrawee. Det oppdaget jeg fort. Klokka var halv tolv om kvelden da vi forsiktig begynte å nærme oss byen. Ursula og Lee og jeg gikk foran; vi kom over en liten bakketopp i Coachman’s Lane som alltid var litt av en bøyg i det årlige mosjonsløpet – den kom helt mot slutten, når det var slutt på kreftene – og til vår overraskelse var det lys overalt. Det var fest i Wirrawee. Selv i New Zealand var det ikke slik, for der var det strømsparing, halv og hel mørklegging. Det var dels fordi det var mangel på strøm, dels fordi de var redde for bombing. De ville ikke gi bombeflyene enkle, flombelyste mål. Det viktigste forsvaret mot angrep var likevel verdensopinionen, som stort sett var på vår side. Men delvis mørklegging var greit nok. Føre var.

Det var ikke noe uvanlig med lysene i Wirrawee. Vi ble bare så forskrekket fordi det kom så uventet og var noe helt nytt. Det var nettopp det at alt virket så normalt, midt i krigen. Jeg ville trodd de gjemte seg i mørket, slik vi hadde vent oss til å gjøre.

Men alle gatelysene var tent, og her og der sto lysene på i et hus eller en butikk, som om folk satt oppe og så på MTV eller noe sånt. Rundt martensplassen var det fremdeles svære lyskastere – så kraftige at de nesten svidde lufta.

Det var en av de underligste følelsene jeg noen gang hadde hatt – å vite at foreldrene mine sannsynligvis var der, så nær, mindre enn en kilometer unna. Så nær hverandre hadde vi ikke vært på nesten et år. Bare én gang, da jeg var på selve parkeringsplassen, hadde jeg vært nærmere. Nå ønsket jeg at jeg kunne fly gjennom lufta og lande ved siden av dem. Eller rope, så høyt jeg kunne: «Hei, her er jeg! Hei, mamma! Hei, pappa!»

Mens vi sto der og så ut over byen, tok jeg Lee i hånda. Jeg tror ikke han la merke til det engang. Hånda hans skalv litt. Det kjentes ut som flagrende sommerfuglvinger. Akkurat da husket jeg ikke engang at de samme hendene hadde tatt menneskeliv, hadde drept. Og jeg tenkte slett ikke på at hendene mine også hadde tatt liv. I det øyeblikket var jeg nær Lee igjen, så nær som jeg noen gang hadde vært.

Vest for Wirrawee så vi en annen, stor forandring. Vi hadde hørt litt om den, men det var likevel nifst å se den. Det var flyplassen. Byen hadde naturligvis alltid hatt flyplass, men bare en innhegning med en rullebane og en hangar, og en liten mursteinsbygning som het Wirrawee Flyklubb. Det var aldri mer enn seks–åtte små fly der. Å sammenligne den med den nye, militære flybasen var som å sammenligne et gatekjøkken med Centrepoint Shopping Complex.

Og visst var dette stedet komplekst. Den smale grusstripa som var bra nok for små Cessnaer var erstattet av en lang betongrullebane som glinset i de svake lysene som nå omga hele området. Et høyt trådgjerde strakte seg ut i det fjerne. Huset til flyklubben var bare noe småtteri i skyggen av en stor, ny, grå tre-etasjers bygning. Den måtte være slengt opp i all hast og var sikkert ikke ferdig engang, for det sto fortsatt et stillas på den ene siden. Jeg syntes jeg så et par bulldosere like ved stillaset.

Iain var allerede hundre meter nede i bakken og ventet på at vi skulle komme etter. Litt nølende, enda det var meningen vi skulle gå først, gikk jeg ned dit og forbi ham og fant plassen min. Lee og Ursula var foran meg, på den andre siden av veien. Foran meg på min side gikk en som het Tim, en brun fyr fra Nauru som så veldig solid ut.

Vi la av gårde. Kiwiene hadde et opplegg for å bevege seg gjennom byen som ikke var så forskjellig fra det vi hadde brukt. Det gledet meg stort å se, jeg tenkte at vi kanskje ikke hadde vært så amatørmessige likevel. Det var en slags sprangvis framrykning, der de første snek seg bortover gata, en på hver side av veien, og stoppet i et godt skjulested. Det neste paret fulgte etter, passerte dem og fortsatte til de også fant god dekning, og ventet på det første paret. Bak oss gjorde de andre det samme. Lee var på den andre siden av gata, så det var enkelt hvis noen av oss ville varsle kiwiene om noe farlig: Jeg kunne si fra til Tim når jeg gikk forbi ham, og Lee kunne si det til Ursula.

Vi gikk langs Warrigle Road, ikke langt fra huset til Mather, og jeg visste jeg måtte kjempe for holde det unna tankene. Vi hadde hatt mange glade stunder hjemme hos Robyn. Foreldrene mine hadde vært der på grillkveld med noen måneders mellomrom, og et tørkeår, da badedammen vår gikk tom, bodde jeg praktisk talt i bassenget deres. Men jeg måtte være tøff, tøff i hodet, og jeg sa strengt til meg selv at jeg ikke måtte tenke på Robyn. «Det er bare for en time eller to,» forsvarte jeg meg taust. «Ikke vær sint på meg.»

Jeg rettet blikket mot den første, mørke flekken vi hadde kurs for, en flekk under en busk omkring hundre meter borte, mellom to lyskranser fra gatelyktene. Gata var stille, ingenting rørte seg. Jeg husket første gang jeg forlot tryggheten og gikk ut i fiendtlig område: på en parkeringsplass ved martensplassen, for lenge siden. Den gangen følte jeg at det å forlate skyggen forandret meg for godt.

Jeg gikk som en katt bortover gata mot den mørke flekken. Jeg følte at denne vandringen også forandret meg. Det var ikke fullt så brautende som å si «her er jeg igjen» til fienden, men det var noe i den retningen. Kanskje var det til meg selv jeg sa «her er jeg igjen» og «jeg fungerer igjen, jeg viser litt mot og handlekraft igjen.» Eller noe sånt. Sikkert er det at sansene var i høyeste beredskap. Jeg saumfor gata som om jeg hadde radar bak øynene, og ørene virket hyperfølsomme. Jeg kjente den minste berøring av den kalde natten mot ansiktet.

Og fordi jeg hadde alle sanser åpne, var det noe som fikk meg til å stanse da jeg var halvveis borte i gangveien. Det var en svak blafring mot huden. Bare en ørliten bevegelse i lufta. Jeg nølte, så stoppet jeg. Ursula gjorde det samme. Det var avtalen, at hvis én stoppet, skulle den andre også gjøre det, med en gang. Jeg følte meg litt dum, og tenkte at det var sikkert ingen ting, og når jeg stoppet slik så tidlig ville de tro jeg var redd.

Men jeg bare sto der, lyttet og dirret anspent, prøvde å fange opp et signal, prøvde å finne ut om det var noe jeg innbilte meg.

Da hørte jeg en tydelig knasing av et fottrinn på grus, like ved, til venstre.

Det skulle ikke være noe fottrinn der.

Noe krympet seg i magen, noe krøllet seg sammen til ei lita kule nedi der, noe ble revet i biter og døde. Det virket så sterkt på meg at jeg ikke kunne røre meg. Styrken jeg hadde kjent for et øyeblikk siden, motet som vendte tilbake, eller hva det var, var vekk som en sviske. Omtrent en meter foran meg var det ei postkasse formet som en kanin; ved siden av den var det noe som så ut som trappetrinn, kanskje tre eller fire. Et lite, tett nåletre stengte utsynet fra der jeg sto, det var ikke stort større enn meg, men stort nok til å skjule den som var der. Det så ut som en naken forhage med nesten bare plen og steinlegging. Jeg kunne ikke være sikker, men det var det inntrykket jeg fikk.

Et sekund senere kom en mann ned trappetrinnene. Han gikk raskt og selvsikkert, men lett. Han så heldigvis verken til høyre eller venstre, men gikk omkring 25 meter bortover gangveien til en parkert Volvo stasjonsvogn. Akkurat da må han ha vært like ved Lee og Tim, men jeg visste ikke hvor nær, for jeg så dem ikke i det hele tatt. Mannen gikk i militærbukser, med en enkel, hvit T-skjorte og svart jakke. Han var barbent. Han åpnet bagasjerommet med en nøkkel og tok ut en liten, brun dokumentmappe. Jeg så alt, la merke til alt, men hele tiden var jeg ute av stand til å røre meg. Han låste bakluka igjen og begynte å snu seg for å gå tilbake. Nå skjønte jeg at jeg skulle flyttet på meg mens jeg hadde sjansen. Huden begynte å prikke overalt, hver centimeter. Det var en merkelig følelse. Selv hodebunnen prikket, under håret. Jeg visste at fjeset mitt var flammende rødt selv om jeg naturligvis ikke så det.

Og jeg kunne fortsatt ikke røre meg.

Mannen gikk rett mot meg. Jeg hadde glemt Lee, jeg hadde glemt kiwiene. Verden hadde skrumpet inn til meg og ham, mannen og jeg. Han gikk fortsatt lett, på vei inn for å få unna noe arbeid, kanskje, selv på denne tiden av døgnet.

Det var likevel en del av meg som rørte seg. Øynene. De beveget seg. For et sted til høyre ante jeg et glimt av aktivitet. Bare et glimt. Men øynene gikk dit. Det var Ursula som snek seg over veien. Hun forflyttet seg med lange skritt. Det var som å se en øyenstikker pile fra en vannlilje til den neste.

Jeg så et skarpt blink fra hånda hennes. Det var en kniv som glimtet i lyset fra gatelykta.

Hvem vet hva som kunne hendt? Når du står stille, fullstendig urørlig og taus, kan folk gå rett forbi deg uten å legge merke til deg. Dyr også. Jeg pleide å lure den gamle hunden vår, Millie, på den måten.

«Fullstendig urørlig og fullstendig lydløs,» sa jeg til meg selv. «Det er din eneste sjanse. Ikke en bevegelse. Urørlig og taus.»

Jeg skrek.