untitled

I morgen, da krigen kom
John Marsden
Kr 90

Bestill

I morgen, da krigen kom er den første boka i en serie på sju pluss tre bøker av australieren John Marsden. Her kan du lese sjette kapittel. Dette kapitlet som er svært sentralt i boka, var med i den pocketboka som «Foreningen !Les» utga i august 2007 som ledd i aksjonen «tXt», og ga alle elever i ungdomsskolen.

Her er Cathrine Krøgers anmeldelse i Dagbladet 23. mai 2007:

Ungdomsbok som har alt.

Spennende, intelligent og velskrevet action om ungdom i krig.

Åtte australske ungdommer reiser på overnattingstur i bushen. De ser jagerfly i lufta, men tror det er en militærøvelse. Etter fem late dager kommer de hjem til landsbyen Wirrawee. Der er foreldrene borte, alle gater tomme, dyrene døde og en rekke bygninger bombet i stykker. Samt at det brenner i landskapet rundt dem. Det viser seg at en uidentifisert hær har okkupert landet, og satt innbyggerne i interneringsleire.

Dette er spennende saker, selv for en anmelder som ikke akkurat befinner seg i målgruppen. Marsden har fått til den vanskelige blandingen av spenningsfylt action a la Mac Lean, godt språk, brukbare dialoger, tenåringskjærlighet og litt intriger. Samt at han tar opp etiske problemstillinger som ikke blir påtrengende pedagogiske. Hva gjør du når du må drepe for selv å overleve? Hvem er modigst i krig? Skal ungdommen overgi seg eller ta opp kampen?

Fortellingen er lagt i munnen på bondedatteren Ellie. En innfallsvinkel som i begynnelsen kan virke litt haltende, men som går seg veldig godt til Sånn sett er dette også en utviklingsroman der tenåringen Ellie modnes av oppgaven. Her er andre overbevisende og typiske karakterer: Den umulige Homer som viser seg å være mest snarrådig og modig av dem alle. Og vakre og populære Fi som får et nytt blikk på den slemmeste i klassen.

Bokas plott er akkurat like halv-realistisk som i andre ungdomsromaner, der en ungdomsgjeng settes i en ekstrem situasjon og må bli voksne. Ja, Marsden har til og med brukt ungdomskrimsjangeren, i et sideplott som ungdommen må løse. Det involverer en mystisk eneboer, og funnet av noen gamle papirer og avisutklipp. Selve okkupasjonsmakten er nødvendigvis anonym. De forblir grå fiendtlige soldater. Anonymiteten kan virke litt science-fiction aktig. noe som forsterkes av det MAD MAX-lignende landskapet.

.   Denne boka er første del i en serie på syv. Marsden regnes som Australias mest populære forfatter. Han har skrevet 30 bøker, og solgt i 3 millioner eksemplarer. I 2000 gav den svenske stat en Marsden bok til alle barn i rette alder. Det er derfor et mysterium at boka ikke er oversatt til norsk tidligere. Når den nå kommer, er det takket være det lille enmannsforlaget Jevel, drevet av Jon Vegard Lunde. Han har også oversatt boka. Litt haltende i begynnelsen, men så går det seg til. Bok nummer to er i anmarsj, og vi får håpe Lunde har kapasitet til å oversette resten av serien.

Tilslutt: ”I morgen, da krigen kom” er prøvelest på to tenåringsgutter. De nikket bifallende da de leverte den tilbake. På tenåringsspråket betyr det vel en voldsom begeistring. Og det er jo det som teller, er det ikke?.

Sjette kapittel fra «I morgen, da krigen kom»

Hundene var døde. Det var det første som slo meg. De hoppet ikke rundt og bjeffet da vi kjørte inn, og klynket ikke av glede da jeg løp bort til dem, slik de pleide. De lå ved siden av de små hundehusene av bølgeblikk med fluer over hele seg, uten å ense den siste varmen fra sola. Øynene var røde og fortvilte, og det var tørket fråde på snutene. Jeg var vant til at de tøyde lenkene så langt de gikk, og danset omkring som gale så snart de så meg komme, men nå lå lenkene rolige, og det var blod rundt halsen der halsbåndet hadde holdt dem tilbake. Fem av de fire var unghunder. De hadde ei vannbøtte på deling, men de hadde veltet den og den lå på siden, tom og tørr. Jeg undersøkte dem raskt etter tur og fryktet det verste; alle døde. Jeg løp bort til Millie, den gamle moren deres, som vi hadde skilt fra unghundene fordi de irriterte henne. Bøtta hennes sto der fortsatt, og det var litt vann igjen. Da jeg var nesten borte hos henne, kom det en svak logring og hun forsøkte å stå på beina. Det kom som et sjokk at hun var i live, jeg hadde vært sikker på at hun også måtte være død.

Det hadde vært mest fornuftig å la henne være og storme inn i huset, for jeg skjønte at noe så forferdelig ikke kunne ha hendt hundene uten at noe enda verre hadde hendt foreldrene mine. Men jeg hadde allerede sluttet å tenke fornuftig. Jeg tok av Millie lenken, og den gamle hunden kom seg vaklende på beina, hvoretter forbeina knakk sammen under henne. Jeg fant brutalt ut at jeg ikke kunne bruke mer tid på henne. Jeg hadde hjulpet henne nok. «Gjør noe for bikkja,» ropte jeg til Corrie, og begynte å løpe mot huset. Corrie var alt på vei; hun tenkte fortere enn de andre, som fortsatt bare sto der og så lamslåtte ut, og begynte å skjønne at noe var galt, men uten å dra de slutningene jeg gjorde. Jeg trakk dem for fort, og det økte frykten min. Corrie nølte, snudde seg mot hundene, så ropte hun til Kevin: «Se etter hundene, Kev.» Så fulgte hun etter meg.

Inne i huset var det ikke noe galt å se, og det var det som var det gale. Det var ingen tegn til liv. Alt var ryddig og ordentlig. På denne tiden av dagen skulle det stått mat på kjøkkenbordet, det skulle vært tallerkener i oppvasken, fjernsynet skulle plapret i bakgrunnen. Men alt var stille. Corrie åpnet døra bak meg og kom rolig inn. «Hjelp, hva er hendt,» sa hun, men det var ikke noe spørsmål. Tonefallet hennes skremte meg enda mer. Jeg bare sto der.

«Hva er i veien med hundene?» spurte hun.

«Alle er døde unntatt Millie, og hun er nesten død.»

Jeg så meg rundt etter en lapp, en beskjed til meg, men det var ingen ting.

«La oss ringe noen,» sa hun. «La oss ringe foreldrene mine.»

«Nei, ring foreldrene til Homer. De er nærmest. De er nødt til å vite noe.»

Hun løftet av røret og ga det til meg. Jeg begynte å slå nummeret, men da gikk det opp for meg at jeg ikke hadde hørt noen summetone. Jeg holdt røret tettere inntil øret. Det var ikke en lyd å høre. Nå kjente jeg en ny slags frykt; en frykt jeg aldri før hadde visst om.

«Det er ingen ting,» sa jeg til Corrie.

«Å, hjelp,» sa hun igjen. Øynene videt seg ut, og hun begynte å bli ganske bleik.

Robyn og Fi kom inn på kjøkkenet med de andre like bak.

«Hva er det,» sa de. «Hva er det som er galt?»

Kevin kom bærende på Millie.

«Gi henne litt mat fra kjølerommet,» sa jeg.

«Jeg går,» sa Homer.

Jeg prøvde å forklare det, men det gikk i ball da jeg prøvde å gjøre det så fort som mulig, slik at det tok for lang tid. Så jeg stoppet og sa bare helt vilt: «Vi må gjøre noe.»

Akkurat da kom Homer inn med en bolle kjøtthakk og en lukt. «Strømmen er av i kjølerommet. Det lukter for jævlig.»

«For jævlig,» sa jeg, litt fraværende.

Han bare så på meg.

Robyn gikk bort til TV-en mens Homer og Kevin prøvde å overtale Millie til å spise. Vi så på mens Robyn slo på fjernsynet, men det var også dødt. «Dette er sprøtt,» sa hun.

«Sa de at de skulle noe sted?» spurte Fi. Jeg gadd ikke svare.

«Hvis bestemora di ble syk …» sa Corrie.

«Så kutta de strømmen?» spurte jeg sarkastisk.

«Et eller annet kjempeproblem med strømforsyningen?» foreslo Kevin. «Kanskje de måtte dra et sted hvis strømmen var borte i dagevis.»

«Da hadde de lagt igjen beskjed,» glefset jeg. «De hadde ikke latt hundene dø!»

Det ble stille et øyeblikk. Ingen visste hva de skulle si.

«Det er bare ingen forklaring som stemmer med alt dette,» sa Robyn.

«Det er som sånne UFO-greier,» sa Kevin. «Som om noen utenomjordiske har tatt dem med seg.» Da han så uttrykket i ansiktet mitt, skyndte han seg å legge til: «Jeg prøver ikke å være morsom, Ellie. Jeg skjønner at det er hendt noe forferdelig. Jeg kan bare ikke forestille meg hva det kan være.»

Lee hvisket noe til Robyn. Jeg brydde meg ikke om å spørre hva han sa. Da jeg så den nakne frykten i ansiktet til Robyn, ville jeg i hvert fall ikke spørre.

Jeg tok meg kraftig sammen for ikke å gå opp i limingen.

«La oss komme oss tilbake til Landroveren,» sa jeg. «Ta med bikkja. Vi drar bort til Homer.»

«Vent litt,» sa Lee. «Har du en transistorradio? En batteriradio?»

«Um, ja, et eller annet sted,» sa jeg, og så rart på ham. Jeg visste fortsatt ikke hva han hadde i tankene, men jeg likte ikke ansiktsutrykket hans noe bedre enn Robyns. «Hvordan det?»

Men jeg ville ikke at han skulle svare.

«Jeg har en walkman i Landroveren,» sa Robyn.

Han snudde seg mot henne. «Har du hørt noen nyheter etter at vi dro hjemmefra?

«Nei. Jeg prøvde å få inn en av radiostasjonene noen ganger, men jeg fant ingen. Jeg går ut fra at fjellveggene rundt Hell stansa radiobølgene.»

«Kan du finne radioen din?» sa Lee til meg.

«Jeg tror det.» Jeg løp inn på soverommet. Jeg ville ikke kaste bort tiden på denne måten, jeg var desperat etter å dra bort til Homer og løpe inn til snille fru Yannos og få henne til å holde rundt meg og gi meg en klem og forklare alt sammen, så det ikke ble annet enn en liten misforståelse igjen av hele greia. Men Lee hadde noe forferdelig i tankene, og jeg kunne ikke late som jeg ikke merket det. Jeg kom tilbake med radioen, slo den på mens jeg løp bortover gangen, og skrudde på søkeren for å finne en stasjon. Før jeg kom til kjøkkenet hadde jeg gjennomsøkt hele skalaen én gang og ikke fått inn annet en støy. Må ha skrudd for fort, som jeg alltid gjør, tenkte jeg. Jeg lærer aldri. Jeg begynte å søke igjen mens de andre ventet spent, uten å begripe. Denne gangen tok jeg det langsomt og omhyggelig, men resultatet var det samme.

Nå var alle sammen virkelig redde. Vi så på Lee, som om vi ventet at han på magisk vis skulle gi oss svaret. Han bare ristet på hodet. «Jeg vet ikke,» sa han. «La oss dra hjem til Homer.»

Som med radioen, så med Landroveren. Jeg rygget så hardt og slapp kløtsjen så brått at Kevin, som var i ferd med å sette seg, slo hodet så han blødde, og nesten slapp Millie som han stadig tok seg av. Landroveren spratt som en kenguru noen meter bortover, og motoren stoppet. Jeg hørte bestemors stemme si «hastverk er lastverk». Jeg trakk pusten dypt og prøvde igjen, roligere. Nå gikk det bedre. Vi kjørte ut porten og nedover veien, mens jeg sa til Homer: «Jeg glemte å sjekke hønene.»

«OK, Ellie,» sa han. «Det går bra. Vi finner ut av det.»

Men han så ikke på meg, satt bare på kanten av setet og stirret spent gjennom frontruta.

Stedet til Homer er omkring halvannen kilometer fra vårt.

Det eneste vi håpet å se da vi nærmet oss, det eneste, var noe som beveget seg.

Det var det ikke. Idet vi humpet over ferista holdt jeg hornet inne, så det var som et brøl, helt til Lee ropte inntrengende fra baksetet: «Ikke gjør det, Ellie.» Igjen var jeg redd for å spørre hvorfor, men jeg sluttet å tute. Vi skled hardt og stoppet ved utgangsdøra, og Homer hoppet ut og løp. Han rev opp døra og løp inn og ropte «Mamma! Pappa!»

Men alt før jeg var ute av førersetet hadde jeg hørt det jeg trengte på den hule stemmen hans.

Jeg gikk mot døra. Imens hørte jeg Landroveren starte bak meg. Jeg snudde meg. Lee satt ved rattet. Jeg fulgte med. Han var elendig til å kjøre, men med mye rygging og manøvrering fikk han bilen inn i skyggen under det gamle pepperkorn-treet, bak tankstativet. Jeg husket plutselig en avslappet prat i Hell. Og brått visste jeg, og jeg hatet og fryktet tanken. Lee gikk ut av bilen og kom imot meg med kurs for utgangsdøra. Jeg skrek til ham: «Lee, du tar feil. Slutt med disse greiene! Slutt å tenke slik! Du tar feil!»

Robyn kom bakfra og tok meg i armen.

«Han gjør kanskje det,» sa hun. «Men radioen …» Hun stoppet. «Ta deg sammen, Ellie. Bare til vi vet noe.»

Vi gikk inn i huset sammen. Da vi gikk gjennom utgangsdøra og inn i den utrivelige, døde stillheten, la hun til: «Be hardt, Ellie. Be skikkelig hardt. Det gjør jeg.»

Jeg hørte en rauting fra baksiden av huset, så jeg gikk rett over til innhegningen der Homer, med dystert ansikt, prøvde å melke kua deres. Det rant melk fra spenene, og hun flyttet seg av ubehag og rautet hver gang han prøvde å røre henne.

«Kan du melke, Ellie?» spurte han stille.

«Nei, dessverre, Homer. Jeg har aldri lært det. Men jeg skal spørre de andre.»

Da jeg var på vei, ropte han: «Undulaten på glassverandaen, Ellie.»

«OK,» ropte jeg og løp. Men Corrie hadde allerede funnet fuglen, som var i live, men med bare litt muggent vann igjen i buret. Vi ga den friskt vann, og den drakk det omtrent som pappa når han får den første ølen etter klippinga.

«Dere har ei melkeku hjemme, ikke sant?» spurte jeg Corrie. «Kan du overta for Homer, på baksiden?»

«Klart,» sa hun og gikk. Alle var begynte å oppføre seg unaturlig rolig. Jeg visste hvor redde Corrie og de andre måtte være for sine egne familier nå, men det var ingenting vi kunne gjøre for dem riktig ennå. Jeg tok med undulaten inn på kjøkkenet, der Lee nettopp la på røret. Jeg hevet øyenbrynene spørrende til Lee; han ristet på hodet. Homer kom inn like etter.

«Det er en RF-radio på kontoret,» sa han uten å se på noen.

«Hva er en RF-radio?» spurte Fi. Jeg hadde ikke lagt merke til henne. Hun sto i døra til spisskammeret.

«Distriktsbrannvesenet,» sa Homer kort.

«Ville det være trygt?» spurte Robyn.

«Jeg vet ikke,» sa Homer. «Vet vi noe i det hele tatt?»

Intenst og desperat, og så overtalende jeg kunne, sa jeg: «Dette er latterlig. Jeg vet hva dere tenker, og det er fullstendig og absolutt umulig. Sånt hender bare ikke, ikke her, ikke i dette landet.»

I et plutselig håp kom jeg på noe. «De brannene! De er ute og prøver å slukke brannene. De må ha vært skikkelig ille, så de ikke kunne dra tilbake.»

«Ellie, det var ikke slike branner,» sa Homer. «Det vet du. Du vet hvordan en brann ser ut når det er virkelig ille.»

Lee sa: «Jeg vet ikke så mye om disse greiene, men skulle ikke RF-radioen summet av stemmer med alle disse brannene?»

«Ja!» sa Homer, og snudde seg fort.

«Men det er ikke strøm,» sa Fi.

«Den har nødbatterier,» sa jeg. Vi stimet etter Homer inn på det vesle kontoret. Homer skrudde styrken på fullt, men til ingen nytte. Endeløs, monoton skurring fylte rommet. «Sjekka du frekvensen,» sa jeg rolig. Homer nikket bekymret. Jeg hadde lyst til å gi ham en klem, og så etter Fi for å se om hun kom til å gjøre det, men da jeg så at hun var gått ut av rommet igjen, nølte jeg ikke.

Etter et minutt sa Homer: «Synes du vi burde sende ut en melding på radioen?»

«Hva tror du, Ellie?» spurte Lee.

Nå var jeg nødt til å se alle mulighetene i øynene. Jeg husket hvor spent det hadde vært før vi dro, alle disse politikerne som ropte og ståket. Jeg prøvde å tenke rolig, og sa: «Den eneste grunnen til å kalle opp måtte være hvis vi kunne hjelpe familiene våre. Hvis de er i trøbbel eller i fare. Men hvis de er det, må alle være i samme båt. Og myndighetene må være klar over det. Så vi ville ikke hjelpe familiene våre ved å gå på lufta …

Den eneste andre grunnen til å sende ville være at vi er så desperate etter å finne ut hva som skjer. Men all right, jeg innrømmer at vi kunne komme til å sette oss sjøl i fare …» Jeg prøvde å holde stemmen stø. « … hvis det er hendt noe ille …. hvis det er folk der ute …»

«Så alt tatt i betraktning?» spurte Lee.

«Jeg tror ikke vi bør sende,» sa jeg.

«Jeg er enig,» sa Homer.

«Jeg også,» sa Lee.

«Da er det Corries tur,» sa Homer. «Og Kevins. Robyn vet jeg ikke hvor bor en gang.»

«Like utenfor byen,» sa jeg.

«Ja, geografisk kommer vel Corrie og Kevin først.» Han så på Lee, som nikket taust. Han var klar over hvem som kom sist.

Alle sju kom inn på kjøkkenet omtrent samtidig. Corrie hadde med seg et spann med melk. Melka luktet vondt. Den så ut som blek eggerøre. Kevin var sammen med henne. De holdt hverandre i hendene og sto tett sammen. Jeg tømte litt av melka i en salatbolle og ga Millie, som var begynt å kvikne til. Hun snuste på den, så lepjet hun den ivrig i seg.

Kevin sa til Homer: «Gjør det noe om vi drar hjem til oss? Vi kan dra videre på egen hånd hvis vi kan låne et kjøretøy eller …» han så på meg, « …Landroveren?»

«Pappa sa jeg var den eneste …» Jeg begynte å si noe, men stoppet da jeg skjønte hvor lite overbevisende det hørtes. Men jeg hadde bedrevet nok logisk tenkning på kontoret til Yannos.

Robin overtok. «Vi må tenke oss om, dere! Det er klart at alle vil haste av gårde, men akkurat nå kan vi faktisk ikke la følelsene styre oss. Det kan stå mye på spill. Kanskje liv. Vi må regne med at det har hendt noe virkelig ille, noe temmelig ondsinnet. Tar vi feil, får vi noe å le av senere. Men vi må gå ut fra at de ikke er … en tur på puben, eller har reist på ferie.»

«Det er klart det er ille,» skrek jeg til henne. «Tror du pappa ville la hundene ligge og dø slik? Tror du jeg kommer til å le av det i morgen?» Jeg skrek og gråt samtidig. Det ble en pause. Så brast det plutselig for alle. Robyn begynte å gråte, og skrek: «Jeg mente det ikke slik, Ellie, det skjønner du vel.» Corrie ropte: «Holdt kjeft, hold kjeft alle sammen.» Kevin strøk fingrene gjennom håret og mumlet «Å, herregud, hva er det som skjer?» Fi hadde en hånd i munnen, og det så ut som hun skulle til å sluke den. Hun var så bleik at jeg trodde hun var nær ved å besvime. Plutselig sier Homer, helt sprøtt: «Fi, jeg har hørt om å bite negler, men det der er å gå for langt.» Alle så på Fi, og i neste øyeblikk lo vi. Hysterisk, men vi lo. Tårene hadde rent nedover kinnene til Lee, men nå tørket han dem og sa fort: «La oss høre på Robyn. Ta dere sammen.»

«Unnskyld, Robyn,» sa jeg. «Jeg vet du ikke mente …»

«Unnskyld du også,» sa hun. «Jeg uttrykte meg dumt.» Hun trakk pusten dypt og knyttet nevene. Du kunne se hvordan hun roet seg ned, slik hun gjorde noen ganger når vi spilte kurvball.

Så fortsatte hun: «Hør etter alle sammen. Jeg skal ikke si så mye. Bare at vi må være forsiktige. Hvis vi farer rundt i området, til sju forskjellige hus, vel, det er kanskje ikke det lureste vi kan gjøre. Vi må ta noen avgjørelser. For eksempel, om vi skal holde sammen eller dele oss i mindre grupper, slik Kevin og Corrie vil. Om vi skal bruke bilene. Om vi skal dra videre i dagslys. Det er nesten mørkt allerede. Til en begynnelse foreslår jeg at ingen drar videre herfra før det er mørkt, og at de som drar ikke bruker lys.»

«Hva tror du har hendt? spurte jeg. «Tenker du det samme som Lee?»

«Vel,» sa Robyn. «Det er ingen tegn til at noen har reist hjemmefra i hui og hast. De dro for noen dager siden. Og de regna med å være tilbake for noen dager siden. Og hva er det alle kan ha dratt av gårde til for noen dager siden, og regna med å komme snart tilbake? Det vet vi alle hva er.»

«Commemoration Day,» sa Corrie. «Marten.»

«Akkurat.»

«Homer,» sa jeg. «Vet du noe som ville vise om foreldrene dine var kommet tilbake fra marten? Jeg mener, hadde jeg tenkt på det før, kunne jeg sett etter et par av oksene pappa hadde tenkt å mønstre, og som han ikke ville solgt for noen pris. Og han ville ikke kommet hjem fra marten uten dem. Jeg mener, han ville hatt de oksene på soverommet hvis han hadde fått lov av mamma.»

Homer tenkte seg om et øyeblikk.

«Å ja,» sa han. «Mammas strameibroderi. Hun melder på et nytt hvert år, og enten det blir premiert eller ikke, tar hun det med hjem og henger det på Hedersveggen sin. Hun synes det er kjempemessig å henge det opp der. Vent et øyeblikk.»

Han løp ut, og vi ventet i taushet. Han kom tilbake med det samme. «Ingenting,» sa han. «Det er ikke der.»

«Greit,» sa Robyn. «La oss gå ut fra at en masse mennesker dro til marten og ikke kom hjem igjen. Og la oss gå ut fra at all strøm har vært stengt av, og all telefonforbindelse har vært brutt siden Commem Day, og det har vært en rekke branner. Og folk som dro til marten ville hjem, men kunne ikke. Hva får vi ut av det?»

«Og det er en ting til,» sa Lee.

Robyn så på ham. «Ja,» sa hun.

Lee fortsatte. «Martenskvelden var det hundrevis av fly, kanskje mer enn hundrevis, som kom inn over kysten og fløy lavt og i stor hastighet.»

«Og uten lys,» sa jeg. For første gang gikk dette avgjørende punktet opp for meg.

«Uten lys?» sa Kevin. «Det sa du ikke noe om.»

«Jeg reagerte ikke på det,» sa jeg. «Du vet hvordan du kan legge merke til noe, men ubevisst? Det var slik det var.»

«La oss gå ut fra én ting til,» sa Fi. Hun hørtes sint ut, og så slik ut også. «La oss gå ut fra at det du sier er fullstendig latterlig.» Det var som å høre meg noen minutter før. Hadde jeg ikke sagt «fullstendig latterlig»? Men nå begynte jeg å tenke som Lee og Robyn. Det vesle punktet med lysene hadde betydning for meg. Ingen lovlige luftfartøyer, ingen fly i lovlig ærend, ville fløyet uten lys. Jeg burde registrert det da det skjedde, og var irritert på meg selv fordi jeg ikke hadde gjort det.

Men Fi fortsatte. «Det er dusinvis av mer sannsynlige teorier. Dusinvis! Jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke tar dem i betraktning.»

«Ja vel, Fi, fyr løs,» sa Kevin. «Men fyr fort.» Nervene lå tjukt utenpå ham.

«All right,» sa Fi. «For det første. De er syke. De dro til marten og ble matforgiftet eller noe sånt. De er på sykehus.»

«Da ville naboene vært der og sett etter dyra,» sa Homer.

«De ble også syke,» sa Fi.

«Det forklarer ikke hvorfor alle radiostasjonene er tause,» sa Corrie.

«Så er alle blitt syke,» sa Fi. «Det er et landsomfattende problem, med en eller annen sykdom.»

«Det forklarer ikke flyene,» sa Robyn.

«De var bare på vei fra Commem Day, slik vi sa.»

«Uten lys? Og så mange? Fi, jeg er ikke en gang sikker på at vi har så mange fly. Jeg vet ikke om flyvåpenet vårt er så stort.»

«OK,» sa Fi. «Det er en slags landsomfattende nødsituasjon, og alle måtte dra og hjelpe til.»

«Og flyene?»

«Det var flyvåpenet som dro for å hjelpe. Og kanskje andre lands flyvåpen var kommet for å hjelpe til.»

«Og hvorfor hadde de ikke lys?» Robyn ropte nå, hun ble forbannet, som når hun spilte kurvball.

«Vi vet ikke noe sikkert om det.» Fi ropte også. Fi rope? Ja, en gang skal jo være den første, tenkte jeg. Fi fortsatte: «Ellie kan ha tatt feil. Det var midt på natta. Hun må ha vært i halvsøvne. Jeg mener, det var først nå hun kom på det. Hun kunne ikke være så sikker.»

«Jeg så dem, Fi,» sa jeg. «Jeg er sikker. Det slo meg ikke da. Øynene mine fungerte, selv om ikke hjernen gjorde det. Men dessuten. Robyn så dem, og Lee. Spør dem.

«Vi så dem ikke,» bet Robyn meg av. «Vi bare hørte dem.»

«Ro dere ned,» avbrøt Homer. «Behersk dere, ellers kommer vi ingen vei. Kom igjen, Fi, hva mer?»

«Jeg vet ikke,» sa hun. «Jeg tror bare de dro et sted for å hjelpe. Kanskje noen hvaler var strandet.»

«Så alle foreldrene ville dra sin vei uten å legge igjen beskjed?» spurte Kevin.

«Men hvis du ser bort fra flyene,» sa Fi, «er det ikke så mye å bygge på. Bare en liten, lokal nødsituasjon.»

«Ikke glem radiostasjonene,» sa Robyn.

Lee grep ordet. «Fi, alt det der er brukbare teorier. Og jeg sier ikke at du tar feil. Du har antagelig rett, og flyene er bare en tilfeldighet, og radioen kan bortforklares og så videre. Men det som skremmer vannet av meg er at det er én teori passer til alle kjensgjerningene, og det så aldeles perfekt. Husker du hva vi snakka om den morgenen i Hell? Om hvordan Commemoration Day ville være den ideelle dagen å gjøre det på?»

Fi nikket stumt, tårene rant nedover kinnene hennes. Alle gråt nå, også Lee, som fortsatte å snakke mens han gråt.

«Kanskje alt mor har fortalt gjorde at jeg tenkte på det før dere. Og som Robyn sa, hvis vi tar feil …» Han kjempet for å få ordene fram, ansiktet fordreid som om han hadde fått slag. «Hvis vi tar feil, kan dere le så lenge og høyt dere vil for meg. Men nå, akkurat nå, la oss gå ut fra at det er sant. La oss regne med at vi er invadert. Jeg tror vi kan være i krig.»