untitled

Frosten, tredje dag
John Marsden
Kr 90

Bestill

Frosten, tredje dag er den tredje boka i «I morgen»-serien av John Marsden. Og oversetterens favoritt. Her kan du lese de to første kapitlene.

Første kapittel

Noen ganger lurer jeg på om det ikke er bedre å være redd enn å kjede seg. Når du er redd, vet du iallfall at du er i live. Energien pumper så hardt gjennom kroppen at det tyter ut som svette. Hjertet – det er hjertet som står for pumpingen – dunker i brystkassa som en gammel vindmølle en stormfull natt. Det er ikke plass til noe annet. Du glemmer at du er sliten eller kald eller sulten. Du glemmer det forslåtte kneet og tanna som verker. Du glemmer fortida, og du glemmer at det er noe som heter framtid.

Jeg er ekspert på frykt nå. Jeg tror jeg har kjent alle sterke følelser som fins: kjærlighet, hat, sjalusi, raseri. Men frykten er den sterkeste. Ikke noe annet når inn i deg og kniper til rundt innvollene slik frykten gjør det. Ikke noe annet tar deg så fullstendig i sin makt. Det er en slags sykdom, en feber, som overtar styringen.

Jeg har mine metoder for å holde frykten i sjakk. Det har vi alle. Og de virker på sitt vis, av og til. Ett av knepene er å tenke på vitser jeg har hørt gjennom årene. En annen måte er den Homer lærte meg. Den høres så enkel ut. Det er å si til deg selv hele tiden: ”Jeg nekter å tenke redde tanker. Jeg vil tenke sterke tanker. Jeg vil tenke tappert.”

Det hjelper hvis du er litt redd, men det er ikke så effektivt mot panikk. Når du er virkelig vettskremt, når panikken river ned veggene rundt deg, fins det ikke noe forsvar som kan holde den unna.

De to siste ukene jeg var i Hell var vanvittig kjedelige – slike stunder du lengter etter når du er vettskremt, men når de kommer, ønsker du bare at de skal ta slutt. Kanskje jeg allerede var blitt en slags fryktoman, for jeg brukte mye av tiden til å tenke på farlige ting vi kunne ha gjort, halsbrekkende prosjekter vi kunne ha satt i gang.

Nå om dagen vet jeg ikke om jeg er morderisk, selvmorderisk, hekta på panikk, eller hekta på å kjede meg.

Jeg lurer på hvordan det gikk med dem som var med i verdenskrigene, etter at krigen var over. De fleste var menn, men det var massevis av kvinner også. De var ikke nødvendigvis soldater, men du behøvde ikke være soldat for å stå midt oppe i det. Trykket de på «av»-knappen den dagen det var fred? Kan noen gjøre det? I hvert fall ikke jeg. Jeg blir visst stadig mer vant til det livet jeg lever nå, som svinger fra det rene vanvidd til total kjedsomhet. Men ofte drømmer jeg om det regelmessige livet jeg hadde før. Når det ikke var skoleferie begynte alle dagene på samme måte: Jeg spiste frokost, smurte skolemat, pakket skolesekken og sa ha det til mamma. Pappa var gjerne ute på beitemarkene allerede, men noen ganger sto jeg tidlig opp så vi kunne spise frokost sammen. Andre ganger når jeg sto opp til vanlig tid satt han fortsatt på kjøkkenet og varmet ryggen mot vedovnen.

I alle år – helt fra jeg nådde ned til pedalene – kjørte jeg selv bil til skolebussen. Barna på de store farmene kan få et spesielt førerkort for å kjøre til bussen, men vi brydde oss ikke med det. Pappa syntes det bare var tåpelig byråkrati. Fra huset vårt er det omkring fire kilometer til avkjøringen til Providence Gully Road. Det er ikke vår avkjøring, men det er der skolebussen stopper. Som de fleste andre hadde vi en gårdsbil – en uregistrert bombe – mest til bruk for ungene, men også for livdyrjobbing ute på beitemarkene. Vår var en Datsun 120Y som pappa kjøpte for 80 dollar på et ryddesalg. For det meste var det den jeg kjørte, men hvis den ikke gikk skikkelig, eller pappa trengte den til noe annet, tok jeg Landroveren eller en motorsykkel. Men hva det nå enn var jeg kjørte, satte jeg den fra meg under et tre og hentet den når jeg gikk av bussen.

Jeg hadde ikke noe imot skolen, og jeg likte å være sammen med venner – det sosiale samværet, sladderen, all praten om gutter – men som de fleste unger på landet brukte jeg like mye tid, krefter og interesse på gårdsdriften som på skolen. Jeg vet ikke om det er det samme for byunger – noen ganger virker det som skolen er viktigere for dem. Jo da, den er viktig for oss også, særlig nå for tiden når alle er så bekymret for om de vil kunne leve av gården, om de vil kunne ta over etter foreldrene slik de hadde tenkt. I våre dager må alle ungdommer som vokser opp på en farm, tenke på å finne seg et yrke.

Hva snakker jeg om? I noen minutter var jeg visst tilbake i fredstid, da den største bekymringen var å få seg en jobb. Sprøtt. Nå har alle drømmer om å bli hjernekirurg, sjefskokk, frisør og skrankeadvokat gått opp i røyk. Kruttrøyk. Det eneste vi drømmer om, er å beholde livet. Det er sånt som Kassar, dramalæreren vår, ville kalt «et annet perspektiv».

Det er nesten et halvt år siden landet vårt ble invadert. Vi har levd i en krigssone siden i januar, og nå er det juli. Så kort tid, og så lang. De svermet inn over landet som gresshopper, spredte seg som mus, spratt opp som ugress. Vi skulle være vant til landeplager i dette landet, men dette var den hurtigste, mest uventede og best gjennomførte landeplagen i manns minne. De var for dyktige, for brutale, for godt organiserte. Jo mer jeg har fått vite om dem, jo mer forstår jeg at de må ha planlagt dette i årevis. Hvordan de skulle variere taktikken fra sted til sted, for eksempel. De brydde seg ikke om isolerte bygder eller ødemarka i det indre av landet, eller grisgrendt bondeland, unntatt på steder som Wirrawee og bygda omkring, der jeg bor. De måtte sikre seg Wirrawee fordi den ligger ved veien fra Cobbler’s Bay, og de trengte Cobbler’s Bay fordi den er slik en fabelaktig naturlig dypvannshavn.

Å erobre Wirrawee kostet dem ikke stort. De valgte å gjennomføre invasjonen på Commemoration Day, minnedagen for annen verdenskrig, når alle tar seg fri. I Wirrawee er dette også martensdagen, så de behøvde bare å «erobre» martensplassen, så hadde de nitti prosent av befolkningen. Men for å ta de større byene og storbyene måtte de være litt mer kreative. For det meste brukte de gisler, og som gisler tok de først og fremst barn. Strategien var å slå til så raskt at ingen fikk tid til å tenke klart, ikke fikk tid til å tenke seg om. Ved den minste utsettelse begynte de å sprenge ting i lufta og drepe folk. Det virket. De politiske rottene, lederne våre, folk som ikke hadde gjort annet i fredstid enn å skryte av hvor fabelaktige de var og mase om at vi skulle stemme på dem, rakk bare såvidt å kjenne at vannet som druknet landet vårt, skvalpet om anklene før de satte kurs for Washington. Kaos og mørke lå igjen etter dem.

Ja, det var listig, det var brutalt, og det lyktes.

Og på grunn av dem – eller på grunn vår egen apati og egoisme – har ambisjonene våre fra fredens dager forsvunnet i løse lufta. Brått lever vi et liv som veksler mellom frykt og kjedsomhet.

Frykt og kjedsomhet er naturligvis ikke det eneste vi føler. Til og med stoltheten sniker seg inn fra tid til annen. I høst gjennomførte vi det største angrepet vårt, bare vi fem, Homer, Robyn, Fi, Lee og jeg. Vi brukte gass til å sprenge en rad med boliger som ble benyttet som et slags hovedkvarter. Vi slo alle odds og laget en eksplosjon som ville målt elleve på Richters skala. Det ble ingen soppformet sky, men det var da også det eneste som manglet. Det var spektakulært nok, men det var først etterpå vi forsto helt ut hva vi hadde gjort.

Vi var på vei til gjemmestedet vårt i fjellet, og hadde bare tenkt å ta en liten omvei for å hamstre mat, da vi fant liket av vennen vår, Chris. Det var aldeles grusomt. Vi tok ham med oss og begravde ham på skjulestedet vårt, en vill fjellkløft med stein og kratt som kalles Hell – Helvete. Der ble vi i flere uker, og den intense jakten på oss fortalte tydelig nok hvilken fornem plassering vi nå hadde fått på lista over Australias mest ettersøkte personer. Det nådeløse i letingen skremte oss. Uten tilgang på nyheter – bortsett fra en og annen utenlandsk radiomelding – hadde vi ingen mulighet til å finne ut hvem vi hadde drept eller hva vi hadde ødelagt. Men vi var åpenbart i større fare enn en hund i en moské.

Da det roet seg med letingen, og helikoptrene som jaktet på oss vendte tilbake til reiret, kunne vi også slappe av litt. Men vi hadde ingen hast med å gjøre noe før vi hadde tenkt oss godt om. Vi holdt oss hjemme i bushen enda noen uker. Vi hadde rikelig med mat – selv om det ikke var så stor variasjon i kosten – så vi lå og spiste og snakket og hadde vonde drømmer og skalv og gråt og spratt vettskremte opp ved brå lyder i underskogen. Det virket på alle, på ulike måter. Lee fikk nervøse rykninger, særlig om kvelden – den høyre munnviken trakk seg opp mot øyet når han snakket. Og når vi elsket ville ikke kroppen hans gjøre som han ville – som jeg ville. Som begge ville. Enda han var heltent i starten og sa det var deilig.

Robyn sluttet å spise og sove. Før var hun kledelig lubben, men nå var hun begynt å bli mager, og det på en lite pen måte som jeg aldri hadde likt å se hos vennene mine. «Du tror du har problemer,» sa hun en dag jeg eksploderte fordi en boksåpner ikke fungerte. «Se på meg. Jeg er en paranoid, søvnløs anorektiker.»

Det var ett av få forsøk på å være morsom. Og det var ikke særlig morsomt.

Homer sank ned i taus depresjon, og gikk i dagevis uten å si et ord. Han kunne sitte i time etter time og stirre opp mot Tailor’s Stitch, og de eneste gangene vi hørte stemmen hans var når han fikk et raserianfall. Han hadde alltid vært hissig, men nå var temperamentet hans ute av styring. Når det gjaldt krangling hadde jeg alltid kunnet brøle om kapp med Homer, men nå var det noen uker da jeg gjorde som de andre og forsvant inn i bushen når han eksploderte.

For min del gjorde jeg litt av alt dette, og enda litt til. Min spesialitet var minneblaff så livaktige at jeg var sikker på de var virkelige. En lukt kunne utløse det. En plastbit på bålet om kvelden var nok til at jeg var i Buttercup Lane igjen, og lufta var full av svidd gummi fra lastebilene som skled inn i hverandre med hvinende dekk. Hodet mitt klarte ikke å skille mellom fantasi og virkelighet. Det var som mareritt i våken tilstand. Svetten rant nedover ansiktet så det sved i øynene, så begynte jeg å gispe og til slutt hyperventilere. Jeg behøver vel ikke si at jeg hadde mareritt når jeg sov også – til slutt var jeg redd for å sovne. Det er så lenge siden jeg har hatt en god natts søvn at jeg ikke lenger kan forestille meg hvordan det ville være, men jeg drømmer om det – dagdrømmer altså – og lengter etter det.

Den som taklet det best i denne tiden var Fi. Fi var så spinkelt bygd at hun så ut som ei gresshoppe. Hun hadde lange, lekre bein. Kanskje det var derfor jeg alltid hadde trodd hun var skjør og lettknuselig, og trengte beskyttelse. Men hun hadde en styrke som jeg aldri helt kunne begripe. Jeg vet ikke hvor den kom fra, eller hvor hun lagret den. Hvor mye mot var det plass til i den spinkle kroppen? Hvor sterkt kunne et balsaskrog bli? Det var ikke det at hun mangler følelser. Fi hadde alltid vært kjempefølsom. Hun var som en spent fiolin; den minste bevegelse fikk henne til å vibrere. Men de forferdelige tingene vi hadde gjort, spiste henne ikke opp innenfra slik de gjorde med oss andre. Hun hevet seg over dem. Én grunn til det var kanskje at hun var så sikker på at det vi gjorde var riktig.

Hun var stolt av det vi hadde gjort. Jeg kunne også være stolt, men sant å si visste jeg ikke helt om jeg skulle være stolt eller skamfull.

Tross alt dette tok vi utfordringen da den kom. Kanskje reagerte vi som roboter, programmert til å drepe og ødelegge, men i det minste reagerte vi.

Andre kapittel

Det var tre uker siden vi sist hadde hatt fly eller helikopter over oss. De hadde nok vendt tilbake til bolene sine, vepsene og kleggene som hadde svirret fram og tilbake over oss, og summet sint mens de ventet på at vi skulle røpe oss. Kanskje de trodde vi var over alle haugene. De hadde nok en mistanke om at vi holdt til i disse fjellene, men de kunne ikke være sikre – og selv om de var det, kunne de ikke vite akkurat hvor vi gjemte oss.

Bare få dager etter at de forsvant, begynte alle å slappe litt av – vi skjønte at de måtte ha gitt opp.

Lee var den første som sa noe om å sette i gang igjen. Hvis ikke han hadde sagt det, hadde en annen gjort det. Jeg begynte å tumle med noen ideer i hodet, og fikk litt dårlig samvittighet for at vi holdt oss i ro så lenge. Jeg var redd for å gjøre noe og redd for å ikke gjøre nok. Den ene frykten sloss med den andre hele tiden. Lee ville vi skulle gå forbi Wirrawee, helt til Cobbler’s Bay. Det var en kjempeskremmende tanke.

Cobbler’s Bay var en fantastisk havn, men i fredstid lå den for langt unna storbyene til at den ble brukt til store skip. Den hadde vært mye benyttet av fiskebåter, cruiseskip og havseilere som ville i ly en natt eller to. Men fienden hadde hatt mye nytte av den etter invasjonen. Det var gjort så stor skade på de andre havnene at Cobbler’s Bay var blitt viktig for dem. Stadig passerte lastebilkolonner til og fra Cobbler’s Bay med tropper, forsyninger og våpen.

Vi hadde ødelagt Heron-brua i Wirrawee og tvunget bilene til å kjøre en lang omvei, og vi tok knekken på noen av dem i Buttercup Lane. Nå foreslo Lee at vi skulle dra dit kolonnene kom fra.

«Hva skulle vi gjøre når vi kom dit?» spurte Fi.

«Jeg vet ikke. Det finner vi ut etter hvert. Det er jo mer eller mindre det vi har gjort hele tiden.»

«Vi har hatt kjempeflaks.»

«Det er ikke bare flaks,» sa jeg, men egentlig trodde jeg jo på hellet. I hvert fall noen ganger. «Ikke glem at vi er frifanter som kan gjøre hva vi vil, når vi vil. Der har vi en fordel. De på sin side kan bare gjette hva vi kommer til å gjøre, eller reagere etter at vi har gjort det. Det er på en måte slik at de følger regler, mens vi slipper. De er bundet, vi er fri. Tenk deg at du spiller landhockey, og det ene laget følger reglene og det andre gjør som de vil. Det blir litt sånn. Vi kan ta ballen og kaste den til hverandre, eller vi kan slå dem over skinnleggene med hockeykøllene, og de kan ikke ta igjen før etter at vi har gjort det.»

«Ja,» sa Homer langsomt. «Jeg har aldri tenkt på det på den måten. Du har helt rett. Hvis vi skal satse på Cobbler’s, må vi ta den så langt ut som vi bare kan. Være helt uforutsigbare. Gjøre mest mulig ut av den fordelen Ellie snakker om.»

«Så vi satser på Cobbler’s?» spurte Robyn tynt.

Det ble helt stille. Alle ventet på at en av de andre skulle tone flagg. Til slutt hørte jeg meg selv si:

«Det er et bra feriested.»

Jeg vet ikke hvorfor jeg av og til snakker som en helt. Men jeg tror likevel at alle ville vært enige om å ta en titt på Cobbler’s. Ingen ville holdt ut å være buret inne i Hell stort lenger, og ingen hadde noe bedre forslag.

To dager senere dro vi. Det var søndag morgen, så vidt jeg visste – vi hadde hver vår mening om datoen.

Ryggsekkene var kjempesvære. Vi visste ikke hvor langt bosettingen var kommet mens vi lå i dekning i Hell. Alt lot til å gå så fort at vi måtte være forberedt på det verste. Så vi hadde masse utstyr med oss. Siden det var vinter, var mesteparten for å holde varmen: Gensere, votter, finlandshetter, ullstrømper. Vi tok med oss soveposer, men ikke telt – vi hadde fremdeles ikke ordentlige telt, etter at vi mistet mye av det i Holloway Valley. Vi håpet å finne ly i skur eller huler. Vi bar på en mengde mat, siden vi ikke visste hva vi kunne fikse eller stjele.

«Stjele!» sa Homer sint da jeg brukte det ordet. «Dette er landet vårt. Det er de som har stjålet; det gjelder ikke for oss.»

Hovedprosjektet før vi dro var å omplassere hønene. Vi snekret sammen en ny fôrautomat og fylte den til randen. Det ville holde dem i live i flere uker, men problemet var vann. Til slutt løste vi saken ved å bygge hønsegården slik at bekken rant gjennom et hjørne av den. «Det gjelder bare å være litt kreativ,» sa Robyn stolt. Ideen var hennes, og hun hadde gjort mesteparten av arbeidet. Hønene så iallfall ut til å like det. De klukket fornøyd og kaklet til hverandre mens de utforsket det nye territoriet.

Klokka var ti om morgenen da vi dro. Det siste jeg gjorde, like etter frokost, var å lage en liten bukett av løv og strå – det var ikke sesong for blomster – og sette på graven til Chris. Jeg ble ikke overrasket over at noen alt hadde vært der med en treblomst – en blomst som var røft spikket til av tre. Det kunne vært hvem som helst: Homer, Fi, Lee, Robyn, alle kunne ha gjort det.

Ukene i skjul, og depresjonene vi hadde vært gjennom, hadde svekket formen. De tunge sekkene kjentes dobbelt så tunge allerede før vi var kommet til det første av de gigantiske steintrinnene som stien snodde seg rundt på veien ut av Hell. I det minste var været på vår side. Det var kaldt, men regnet ikke; en sånn råkald vinterdag da pusten fikk oss til å se ut som kjederøykere. Jeg ble aldri lei av å puste ut de små, hvite skyene og se dem løse seg opp. Over oss var det bare skyer, hele himmelen var grå og flat. Du behøvde bare å se på den for å vite at det ble kaldt hele dagen, sola kom ikke til å titte fram. Det var greit nok for det vi skulle, jeg klaget ikke.

På toppen hvilte vi en stund, irriterte og skuffet over at stigningen hadde vært så slitsom.

«Det er sekkene,» sa Fi. «Det er de tyngste børene vi noen gang har båret opp fra Hell.»

«Det er livet vi har levd,» sa Homer. «Bare sitte i sofaen og se på TV hele dagen. Jeg visste det kom til å straffe seg.»

Vi trasket langs Tailor’s Stitch. Mange av formasjonene rundt Wirrawee hadde navn etter gamle håndverk: Tailor’s Stitch etter skredderen, Cobbler’s Bay etter skomakeren. En topp het Brewer’s Mark etter bryggeren, og en klippeformasjon kaltes Old Blacksmith etter smeden. Vi holdt øyne og ører åpne etter fly og helikopter, men det kom ingen. Omtrent halvveis til Mt. Martin svingte vi til venstre og ned det humpete, gamle firehjulstrekkersporet som førte ned i dalen. Vi gikk rett forbi Landroveren, som var gjemt i krattet like ved toppen av åsen. Vi var blitt enige om at det var for farlig å bruke den før vi visste mer om situasjonen rundt Wirrawee. Men nå bar det iallfall nedover.

Gården vår var den første vi kom til. Når vi fulgte veien fra Tailor’s hadde vi god dekning til vi var omkring en kilometer fra huset. Det var utpå ettermiddagen en gang. Da vi var i skogkanten, ga jeg tegn til de andre om å bli der mens jeg snek meg fram og så etter et godt utkikkspunkt. Jeg fant en kjempestor eukalyptus og klatret opp. Det var perfekt, bortsett fra en masse bier som fløy ut og inn av et stort hull i stammen, omkring 30 centimeter over hodet mitt. Jeg så dem ikke da jeg valgte akkurat dette treet. Men i samme øyeblikk som jeg oppdaget dem, oppdaget jeg også en bevegelse ute i den innhegningen vi kaller Bailey’s, og glemte biene.

For første gang etter invasjonen så jeg fremmede i en av innhegningene våre. Det sto en pickup borte ved det vestre gjerdet, og jeg så to mann som jobbet med det. En av de gamle furuene som bestemor plantet, måtte ha blåst overende i en storm og falt over gjerdet. Den ene av mennene sto med ei motorsag, den andre dro vekk greiner. Han med motorsaga dro i startsnora og startet den, så gikk han fram for å sage videre.

Det kunne vært et vanlig syn i bushen, bortsett fra én ting: Soldaten med rifle på ryggen som passet på dem. Han satt overskrevs på en motorsykkel femti meter unna, med en sigarett i munnviken. Han så ut som han var omkring fjorten år gammel.

Jeg studerte dem noen minutter. Det så i hvert fall ut som mannen med motorsaga kunne å bruke den, og det var bra, for det var ei diger sag. Vi hadde alle vokst opp med de frykteligste historier om folk som sagde av seg armer og bein med motorsag. Det var flere ulykker med motorsag i bygda vår enn med traktor og skytevåpen til sammen.

Jeg gikk tilbake til de andre og fortalte hva jeg hadde sett. I det tette krattet hvor de holdt til, hørtes saga ut som en mygg. Men det hindret oss i å komme videre, og vi måtte regne med å vente en times tid, til gjerdet var oppe igjen. Vi ble enige om å ta en hvil. Alternativet var å kjempe oss gjennom buskaset i en stor bue rundt dem. Ingen hadde lyst på det slitet.

Mens de andre la seg mot sekkene og brukte dem som pute, gikk jeg i en bue for å komme nærmere arbeidsgjengen. Det ga meg blandede følelser at de var på eiendommen vår. Det er klart jeg var sint og opprørt over å finne inntrengere der, men jeg var også lettet over at noen i det minste så etter gården. På de tidligere turene våre hadde alle blitt rystet over hvor fort forfallet satte inn. Gjerder som lå nede, sauer som var angrepet av fluelarver, hester som knapt kunne stå på beina. Overalt var det kaniner og rever. Husene begynte også å bli værbitte og malingslitte. Noen år til på denne måten, så ville hele landet være overgrodd av bjørnebær og tistler.

Etter hvert kom jeg ganske nær karene som jobbet med furutreet. Jeg hørte dem godt. De hadde stanset motorsaga, og jeg skjønte at de drev gjøn med gutten med rifla.

«Hei, Wyatt, Wyatt Earp,» ropte den ene.

«Hva?» svarte gutten. Han var mykere i stemmen enn mennene, og han hørtes motvillig ut, nærmest furten.

«Jeg håper du veit hva du gjør, når du sitter under detta treet.»

«Åssen det?»

«Det er på denne tida av dagen, midt på ettermiddagen, at nedfallsbjørnene setter i gang.»

«Det stemmer,» sa den andre. «Det kryr av nedfallsbjørner heromkring.»

«Jeg hadde ikke sitti under det treet for en million dollar,» sa den første mannen.

«Fryktelig hva disse nedfallsbjørna kan gjør’. Jeg husker en som fikk klort av seg hele fjeset. De klørne, herregud, jeg grøsser bare ved tanken.»

«Og du ser dem ikke før dem har kloa i deg.»

«Så sant som det er sagt.»

«Nedfallsbjørner, åssen da?» spurte gutten.

Jeg hadde sneket meg litt nærmere, så jeg kunne se ansiktet hans. Han vred seg nervøst på motorsykkelsetet samtidig som han prøvde å virke uberørt.

«Veit du ikke hva nedfallsbjørner er? Får ikke dere gutta noen opplæring, eller? Tenke seg til å sende en fyr til en plass som detta og ikke fortelle’n om nedfallsbjørner.»

«Dem har lært dere om haier, ikke sant?» spurte den andre mannen.

«Haier, ja.»

«Og krokodiller?»

«Krokodiller, ja.»

«Og tønnebåndslanger?»

Gutten nølte. «Tønnebåndslanger, ja,» sa han etter en tenkepause.

«Jeg skal si deg en ting, kamerat. Jeg ville heller gå femten runder med ei krokodille enn å få en nedfallsbjørn i huet.»

«Nedfallsbjørner, åssen da?» sa gutten igjen. Det var lett å se at han var skikkelig nervøs nå, han hadde rettet seg opp på motorsykkelen, og stemmen røpet at han var på vakt. De to karene sluttet å arbeide og snakket rett til ham.

«Kamerat,» sa den første, veldig alvorlig, «det blir ikke min sak om du får en nedfallsbjørn i huet, men hvis du syns det er greit at det pene trynet ditt sitter fast på hodet, vil jeg ikke anbefale at du oppholder deg under trær.»

De unge soldaten så seg forlegen omkring og kikket opp mellom greinene. Til slutt sa han: «Dette nok. Vi dra nå.»

«Som du vil,» sa den første mannen. «Du er sjefen. Men det er jo litt tidlig å ta kvelden.» Til den andre sa han lavt: «Han vil vel nødig miste ansikt.»

Begge karene fniste. Blussende rød gjentok gutten sint: «Nok. Vi dra.»

Han viftet med børsa, så tråkket han ned starteren på motorsykkelen. Men han var ute av balanse etter å ha viftet med børsa, så han falt sidelengs og ble liggende rett ut på bakken. Rifla mistet han. Mennene bare smilte til hverandre og ruslet bort til pickupen. De satte seg inn og startet den, og satte den i gir mens gutten ydmyket strevde med starteren. Innen han kom av gårde var bilen hundre meter unna, og humpet langsomt over innhegningen mot grinda. Gutten satte etter så bakhjulet spant i gjørma da han ga gass. Jeg lurte på om karene ville få ham til å åpne grinda. Jeg smilte mens jeg gikk tilbake til de andre. Det var tydeligvis flere måter å flå ei katte på.