32143 Bortenfor daggry OMS_Layout 1

Bortenfor daggry
John Marsden
Kr 90

Bestill

Bortenfor daggry er den sjuende boka i serien. Med den avsluttes fortellingen om gjengen i Hell; Ellie, Lee, Kevin, Corrie, Homer, Robyn, Chris og Fi. Krigen går mot slutten, men det blir ”harde tak”. Hvor mange er fortsatt i live på siste side? Iallfall Ellie, for hennes historie fortsetter i de tre bøkene i ”Ellie’s Chronicle”. De er ikke kommet på norsk, og det er usikkert om de gjør det.

Andre kapittel (utdrag)

Jeg tror ikke så veldig på instinkt og sånn, men jeg var merkelig anspent der vi trasket opp traktorveien i det siste nattemørket. Vi sa ikke så mye. Vi var for trøtte og slitne. Da vi tok en liten pust i bakken, sa mannen endelig hva han het. Ryan var tjueåtte, han bodde like utenfor Dunedin, og var ingeniør. Han ville ikke si etternavnet sitt.

«Hvorfor vil du ikke si det?» spurte jeg.

«Du klarer aldri å uttale det,» svarte han.

«Nei, ærlig talt, hvorfor ikke?»

«Sikkerhet.»

Jeg sto der i halvmørket og lente meg mot en snø-eukalyptus, og lurte på hva han mente. Jeg kom fort fram til svaret: Hvis vi ble tatt til fange og tvunget til å fortelle det vi visste – vel, jo mindre vi visste, jo bedre.

Det skremte meg da det gikk opp for meg at han tenkte slik. Det ga meg en følelse av at vi var for lemfeldige med sikkerheten selv noen ganger.

Fortapt i mine egne tanker hadde jeg sluttet å følge med i den hviskende samtalen. Da jeg hørte etter igjen, oppdaget jeg at Homer var i gang med å fyre av en rekke spørsmål til Ryan. Han fikk få svar. Det viste seg at Ryan var i en avdeling i den newzealandske hæren som heter SAS. Han hadde kapteins grad, og det måtte vel være ganske imponerende for en 28-åring.

Han hadde en grov, brummende stemme, kraftig og bestemt, nesten som en traktor. Du følte at han var til å stole på. Han hørtes ut slik som jeg gjerne ville høres ut; som en som alltid visste hva han skulle gjøre, aldri vimset eller virret omkring. «Vimse og virre, det høres ut som to valper.» Det sto i ei bok jeg leste en gang. Hva het den igjen? Jeg kom ikke på det. Ett år uten skole, så var hjernen som peanøttsmør.

Måten kaptein Ryan glefset til Lee og Homer på, pekte i en annen retning enn den tillitvekkende stemmen. Han hadde all grunn til å være sint på dem, men det som bekymret meg var at det kanskje var slik han reagerte under press. At han ble brå og uvennlig.

Jeg gikk lei, og sluttet å lytte igjen. De snakket om forholdene på New Zealand. Ryan ville ikke si så mye om det heller, men av andre grunner. Han var rett og slett ikke sikker på om det var trygt å bruke stemmen her ute i bushen.

Jeg var ikke helt sikker selv heller. Vi var på god avstand fra landingsplassen, det var ingen tegn til fienden, og på denne tiden av døgnet burde vi normalt være de eneste som var dumme nok til å være ute og på farten. Likevel rumlet magen som Rotorua, og jeg var mer nervøs enn noen gang.

Jeg hørte på musikken fra de dempede stemmene rundt meg, men jeg lyttet ikke til ordene.

Vi la av gårde igjen. Marsjen opp til Tailor’s Stitch virket endeløs. Jeg kunne ikke huske at den noen gang hadde tatt så lang tid, selv når forholdene var som verst. Men jeg hadde ikke sovet ordentlig etter at oberst Finley sa at vi kunne vente besøk. Ikke mer enn 24 timer siden, men det virket som fjorten dager. Jeg kjente hvert tre, hvert hull, hver sving av veien, men jeg kunne sverge på at noen hadde tatt den og tøyd den ut som et stykke tyggegummi, til den ble dobbelt så lang.

Lyset ble gradvis mer grått enn svart, så antok det den flimrende gråtonen før daggry. Konturer begynte å ta form. Plutselig så jeg trær hundre meter lenger oppe ved veien. Heldigvis var vi nesten oppe. Alle hadde sluttet å snakke. Vi var vel slitne og litt andpustne av det siste, bratte stykket. Jeg så på bakkekammen som vi strevde oss opp mot. Det var som å se en svart/hvitt-film. Og i denne filmen var det nye skuespillere. På rekke og rad; tre, så fire, så fem.

Jeg var så trøtt at et øyeblikk trodde jeg ikke mine egne øyne. Det var som en rad spøkelsessoldater. Jeg bråstoppet, vettskremt. Kroppen vibrerte og brant. Foran meg hadde Kevin sett dem, og stoppet også. Jeg tror det var det som overbeviste meg om at de var virkelige. Homer, Lee og Ryan trasket videre med bøyde hoder. Til min forbløffelse fortsatte soldatene på ryggen å vandre videre i profil. Så fikk Homer, som gikk først, plutselig øye på dem. Han stoppet som om han var hurtigfryst. Da først skjønte de andre to at noe var feil, og bråstoppet, de også.

Alle var vi ypperlige skyteskiver. Hvis patruljen gikk til angrep, måtte vi stupe inn i krattet og håpe at vi fant dekning. Men utrolig nok fortsatte soldatene bare å gå. De virket nokså slitne selv. De var faktisk bedre blinker enn oss, der vi så dem på rad og rekke mot horisonten som ender på en tivoliskytebane på Wirrawee-marten. Kanskje de hadde gått hele natta, de også.

Den siste passerte synsfeltet mitt og forsvant. Bushen var igjen stille og fredelig, som om ikke noe menneske noen gang hadde satt sin fot der.

Vi stirret sjokkert på hverandre. Uten at noen hadde sagt et ord, gled vi stille som ånder inn i en liten krattskog til venstre. Vi snek oss omkring tjue meter innover, så samlet vi oss i en gruppe. Jeg tror alle skalv litt. Det kom så uventet. Vi hadde ikke lenger noe trygt sted.

Det første som ble klart for oss, var at Ryan var sint. Det var ikke noe å si på det. Han hadde lagt livet i hendene våre og nesten mistet det. Vi hadde vel vært for trøtte, ikke tenkt grundig nok gjennom tingene. Men midt på natta, så langt fra alt, med én patrulje død og begravet for bare noen timer siden, var vi sikre på at ingen ville komme og se etter dem på noen dager. Vi hadde overbevist oss selv om at vi var trygge.

Jeg hadde alltid en følelse av at newzealenderne ikke var helt sikre på at vi visste hva vi drev med. Når jeg snakket med dem, fikk jeg inntrykk av at de tok oss for en gjeng unger som hadde gjort noen skrullete greier og sluppet fra det ved ren og skjær griseflaks. Den første gangen jeg følte at oberst Finley endelig, virkelig tok oss på alvor var da vi fortalte over radio at vi hadde tatt knekken på en hel patrulje fiendtlige soldater uten å få en skramme. Og nå, så kort tid etterpå, så det ut til at vi hadde tapt den anseelsen igjen. Det var fordømt frustrerende.

Ryan sa til oss alle: «Det får’n si var litt av en innsats,» og til meg sa han: «Bra jobba, Ellie.»

Det oste fra alle kroppsåpningene hans – iallfall de synlige. Han vimset og virret ikke – nei, han knurret og reiste bust. Først hadde han vært etter Homer og Lee for å hive gjørme, nå sprengte blodtrykket hans skalaen for andre gang. Jeg var redd barten hans skulle ta fyr.

Det var rart å krangle hviskende, men vi hadde ikke noe valg. Og for en gangs skyld brøt jeg ikke sammen under angrep. Jeg hadde alltid slitt med å være på høyde med disse militærgutta. Major Harvey, og noen ganger også oberst Finley. Men nå så jeg Ryan rett i øynene og sa: «Vi kjenner disse fjella ut og inn. På fjorten måneder er dette bare den andre gruppen soldater vi har sett her oppe. Det var fullstendig umulig å forutsi.»

Alt det var mer eller mindre sant, selv om det akkurat i det siste hadde myldret av soldater i disse fjella. Det begynte å ligne en film fra andre verdenskrig.

Ja vel, kanskje vi hadde vært uforsiktige. Men de måtte ha satt inn mye større ressurser her oppe enn vi forestilte oss. Det er ikke alt en kan forutse. Ikke alt som går galt er noens feil. Det var derfor jeg konfronterte Ryan, og det var derfor jeg hadde selvtillit nok til å gjøre det.

Han svelget litt. Faktisk slukte han det neste han hadde tenkt å si: Jeg så at adamseplet gikk opp og ned. Etter en pause sa han: «Vel, det nytter ikke å være etterpåklok. La oss finne ut hva vi gjør videre.»

«Vi må fortsette til Hell,» sa jeg. «Fi og fire unger venter der. Unger vi tar oss av. Jeg vil ikke la dem være alene lenger, når fiendtlige soldater lusker rundt i fjellet.»

Ryan virket ikke spesielt imponert over det heller. «Fire unger? Hvor gamle er de? Fri og bevare meg, er det en barnehage? Hvor kom de fra?»

Det virket ikke som han ventet noe svar, og heller ikke var dette tiden og stedet.

Etter en ny pause sa han: «Må alle gå til – hva er det dere kaller det? Hell? Kanskje noen av oss kunne bli her ute. Jeg kunne gå gjennom det dere må vite, og ta nattbussen ut igjen.»

«Er det greia?» spurte Homer. «Du er her bare i 24 timer?»

«Absolutt. Såfremt det er trygt for helikopteret å komme, forsvinner jeg. Jeg har en brennhet avtale for i morgen natt, og den går jeg ikke glipp av. Hvis jeg mener det ikke er trygt her, bruker jeg radioen og avtaler et nytt hentested.»

Det gikk et sukk gjennom gruppa. Dette begynte å bli komplisert.

Homer sa: «Jeg synes vi skal gå til Hell. Der er vi trygge. Det er basen vår, det er der vi har alt, det er der vi kan forberede oss på jobben du vil vi skal gjøre. Og det er ikke vanskelig å komme dit trygt.»

Det så ut som Ryan skulle til å protestere, men han så seg rundt i gruppa, på ansiktene våre, og det han så, lot til å overbevise ham. Så han bare trakk på skuldrene og sa: «Vi blir nødt til å være jævlig forsiktige.»

Det syntes jeg var en av de dummeste kommentarene jeg hadde hørt under hele krigen, men en og annen gang i livet har jeg hatt vett til å holde kjeft. Dette var en av de gangene.

Da vi la av gårde igjen, tenkte jeg på alle de mulige svarene jeg kunne kommet med. «Nei, jeg vet noe lurere. Vi danner en congarekke og danser oss til topps.» «Hei, Ryan, har jeg nevnt at jeg har eksamen i jodling?» «Forresten, gutter, er det ikke tid for morgen-hakaen vår?» 

Vi brøytet oss gjennom buskene, stoppet 50 meter fra toppen og sendte Homer og Kevin for å rekognosere. Kevin klarte vi knapt å holde igjen. Jeg lurte på om forandringen kom av at Ryan var der. Kanskje Kevin var så ivrig etter å gjøre inntrykk på en yrkesoffiser, at han ikke brydde seg om hva han risikerte.

De var borte i en halv time. Det første jeg så av dem på tilbakeveien var et glimt av Homer inne mellom steinene på toppen av traktorveien. Bare et glimt av det svarte håret før han dukket ned igjen. Magen min gjorde en langsom omdreining, fulle 360 grader, så gikk den i oppløsning. Jeg skjønte at dette var et dårlig tegn. Når han var så nøye med å holde seg i dekning, måtte det ha en grunn. Jeg kikket rundt på de andre. De var i hvert fall våkne og i beredskap. Jeg vinket dem ned, sånn «ut av syne.» Et sekund etter var alle forsvunnet.

Ti minutter senere så jeg Homer litt nærmere, og nesten samtidig så jeg Kevin komme ned bakken på den andre siden. De beveget seg som langbein-insekter, mykt og forsiktig. Jeg snek meg opp bakken og møtte Homer bak en steinblokk. Da jeg la hånda på underarmen hans, var det som det gikk 1000 volt gjennom ham. Hadde vi koblet ham til strømnettet i Wirrawee, kunne vi slått på gatelyset og enda hatt nok strøm til å varme opp svømmebassenget.

«Hva?» spurte jeg.

«De har spredt seg opp langs Tailor’s Stitch, sa han. «De kikker ned i Hell. Jeg vet ikke hva de driver med. De er jævlig mistenksomme.»

«Kanskje de har sett noe fra lufta?» sa jeg.

«Ja, kanskje.» Han peste, og så la han til: «Herregud, jeg klarer ikke stort mer av dette.»

Det raslet i steiner  ved siden av meg. Jeg snudde meg. Det var Ryan.

«Hva skjer?» spurte han.

Homer gjentok det han kunne fortelle. Vi så begge på Ryan, og ventet at han skulle si noe genialt. Isteden virket han brydd. Han sa: «Egentlig har jeg ikke noen særlig erfaring fra slike situasjoner. Hva mener dere?»

Jeg kjente øyenbrynene heve seg, men fikk dem under kontroll igjen.

«Vi kan ikke la dem begynne å klatre ned i Hell,» sa jeg. «Ikke med Fi og ungene der.»

«Vi har ikke så mye våpen og ammunisjon, » sa Homer.

«Det er masse ildkraft i de kassene,» sa Ryan.

«De er for langt unna nå,» sa jeg. «Hvor mye ammunisjon har du til den der?» Jeg nikket mot rifla til Ryan.

«Åtti skudd.»

Vi hadde hver vår automatrifle, tatt fra fienden, men bare tretti skudd til sammen på oss fire. Det høres mye ut, men jeg visste at patruljen oppe på Tailor’s Stitch kanskje hadde et par tusen.

«Er det bare fem av dem?» spurte jeg Homer.

«Jeg tror det.»

Kevin kom, så Lee fra sin posisjon på flanken. Homer fortalte Lee det vi visste.

«La oss gå lenger opp og se hva vi kan gjøre,» sa jeg.

Ryan rensket strupen, nervøst.

«Eh – jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette,» sa han.

Vi ventet. Vi hadde ingen anelse om hva han kom til å si, men det var tydeligvis viktig.

«Jeg har streng ordre,» sa han, og ble rødere for hvert ord. «Jeg har ikke lov til å engasjere meg i kamp. Ikke under noen omstendigheter. Unntatt hvis jeg blir angrepet, naturligvis.»

«Å,» sa jeg.

«Ja vel, greit,» sa Homer.

«Utrolig,» sa Kevin. Det siste syntes jeg var i drøyeste laget, med tanke på deler av hans innsats under krigen.

Lee bare stirret ut i det fjerne, opp mot åsryggen, uten å si noe.

«Ja vel,» sa jeg, som et ekko av Homer. «Greit. Da vet vi det. Bedre å finne det ut nå, mener jeg.»

Med en kolossal mental anstrengelse klarte jeg å konsentrere meg, ikke la meg avlede av negative følelser.

«Du venter her,» sa jeg til Ryan. «Vi kommer og henter deg når vi har undersøkt litt. Kan vi få ammunisjonen din? Hvis du får ha igjen, la oss si 10–12 skudd?»

«Klart det,» sa han med ru stemme. «Hør her, jeg er veldig lei for dette, men de synes visst de trenger meg til et par jobber til.»

«Det er fint,» sa jeg. Jeg ville bare komme av sted. Nå visste jeg at patruljen snuste omkring på kanten av Hell, og i min overdrevne fantasi så jeg dem allerede halvveis ned sidene av krateret, stadig nærmere Fi og ungene.

Vi ordnet med våpnene og begynte å snike oss oppover ryggen. Idet vi gikk fra Ryan, slo han knyttneven i et tre og mumlet: «Det er så helsikes urettferdig.»

Jeg gikk ut fra at han mente det, men jeg var ikke helt sikker.

Jeg hadde ikke det minste lyst til å forflytte meg langsomt, men vi var bare nødt til å være kjempeforsiktige. Da vi nådde toppen og satte kurs for Wombegonoo, begynte vi å kjenne den første varmen fra den kommende dagen. Det klare dagslyset skremte meg. Vi pleide ikke å slåss under slike forhold. Vi var nattkrigere.

Fem mot fire var heller ikke gode odds.

Vi så ikke den første soldaten før vi var halvveis til Wombegonoo. Homer, som gikk ved siden av meg, var skikkelig utålmodig. Han var på tuppa straks det hadde noe med Fi å gjøre. «De var mye nærmere enn dette,» sa han, og mente at soldatene hadde flyttet seg lenger bortover fjellryggen etter at han så dem. Enten det, eller de hadde allerede gått over kanten og ned i Hell.

Da så jeg en av dem. Han sto på toppen av Satan’s Steps og kikket ned stupene. Han holdt i noe, men jeg skjønte ikke hva det var. Homer og jeg lette med øynene langs hele kanten av Tailor’s Stitch, for å se om vi fikk øye på de andre. Jeg så at Kevin og Lee gjorde det samme til høyre for meg. Da jeg flyttet blikket tilbake til Satan’s Steps, hadde fyren forsvunnet. Et øyeblikk trodde jeg han hadde falt over kanten. Men Lee, som hadde arbeidet seg ganske raskt oppover langs siden av ryggen, vinket Homer og meg fram. Mens jeg løp sammenkrøket for å søke dekning bak et tre, fikk jeg et glimt av et tau som hang fra en stor eukalyptus.

Da skjønte jeg hva som foregikk. De firte seg ned stupet.

Etter det hendte ting så fort at det ikke var tid til å tenke eller føle, bare et vanvittig adrenalinrush for å ta de rette beslutningene, velge de rette angrepsvinklene og holde seg i live. Det var en uro til høyre for meg, ikke en lyd, men en følelse av at lufta var i bevegelse. Jeg bråvendte for å se hva som foregikk. Lee og Kevin drev med noe, under et annet tre. De hadde en kropp mellom seg. Jeg forlot Homer og sprintet bort til dem med rifla klar til skudd. Men de trengte meg ikke. De hadde tatt en fange. En ung kvinne i militæruniform lå på kne med hendene bak hodet. Kevin siktet på hodet hennes fra bare tre eller fire meter unna. Jeg var imponert, men så skjønte jeg problemet. Å ha en fange var en betydelig komplikasjon. Men som sagt, ingen tid til å tenke mens vi var midt oppi det. Hva som enn hendte de neste fem minuttene måtte vi havne øverst, vi måtte vinne. Andrepremier i krig ble utdelt på kirkegården.

Kvinnens oppgave var å holde øye med tauet som viklet seg ut. Det var ikke stort hun behøvde å gjøre, tror jeg, bare stå der og glo på det. Det løp rundt stammen, med en lærlapp som skulle hindre det i å flise seg opp. Lee tok fram kniven, og mens han så på meg, gjorde han en håndbevegelse: «Jeg kutter det.»

Jeg ristet på hodet til ham og prøvde å tenke. Herregud, dette var vanskelig. Jeg var for trøtt, ikke bare etter begivenhetene den siste dagen og de to nettene, men av hele den lange, utmattende krigen. Homer kom bort. Jeg var veldig glad for å se ham. Bare det at han var der, hjalp meg til å samle tankene. «Vent,» sa jeg. «La tauet være foreløpig.» Jeg klarte ikke å sette ord på det, men jeg visste instinktivt at jeg hadde rett. Hvis vi kuttet tauet, ville alle som ikke hang i det, skjønne at noe var galt. De ville forsvinne inn i krattet i Hell, og vi ville aldri finne dem.

«Homer og jeg løper ned stien,» sa jeg, «og prøver å overraske dem ved foten av stupet.»

«Jeg blir med dere,» sa Lee straks. «Kevin kan passe på henne.»

Jeg protesterte ikke. Jeg var for glad for å ha ham med meg. Jeg hadde klokka til Lee på meg, så jeg startet stoppeklokka og sa til Kevin: «Kutt tauet om åtte minutter.»

Jeg regnet med at hvis vi var raske nok, kunne vi være ved foten av stupene på den tiden.

Vi løp ned stien som om det ikke var noe å være redd for. Jeg tror vi alle tre så for oss Fi og ungene, de hjelpeløse ungene som syntes de var så tøffe. Vi løp stille, men vi løp fort. Jeg bykset over trestammer, skled på steiner, spant rundt svinger på stien, dukket under greiner. Jeg så meg tilbake bare én gang. Guttene var i hælene på meg. Mer behøvde jeg ikke vite.

Hver gang jeg dunket borti et tre eller en skarp kant av en steinblokk, visste jeg at jeg fikk et nytt kutt, skrubbsår eller blåmerke. Svetten silte. Den blandet seg med blodet. Jeg ignorerte begge deler og konsentrerte meg om de to tingene som var viktige: Å bevege seg hurtig og lydløst. Ikke noe annet betydde noe.

Når jeg ikke så nedover stien for å oppdage groper og humper og digre hauger med vått løv, holdt jeg øye med klokka. På to minutter og 45 sekunder nådde vi den første brua som den gamle eneboeren hadde bygd. Vi kom i kontakt med Satan’s Steps første gang på 3.50. Det var bare tiden og veien. Gjennom kløfta mellom klippene nøyaktig ett minutt senere. Jeg gjettet at vi trengte ytterligere halvannet minutt, noe som brakte oss forskrekkelig nær tidsfristen på åtte minutter. Vi hadde ikke råd til å komme for sent. Overrumpling var livsviktig i dette kappløpet.

Jeg hørte at Homer bak meg avsikret våpenet mens han løp. Jeg gjorde det samme. Ikke ufarlig å løpe gjennom krattet med riflene ladd og usikret. Jeg bestemte meg for at hvis jeg noen gang så faren min igjen, skulle jeg holde tett om dette. Men det var bra at Homer gjorde det. Det minnet meg på at dette ikke bare var en kamp mot klokka, et kappløp med de slemme gutta. Det var krig, og jeg måtte være kampklar, her og nå. Ingen tid til å varme opp og tøye ut eller bli oppildnet av treneren. Jeg måtte være klar til å trekke av, til å skyte. Til å drepe.

Det siste blikket på klokka viste at det var gått sju og et halvt minutt. Jeg regner med at det var tretti sekunder senere vi nådde foten av stupene, der jeg visste vi ville finne dem. Det var først på de siste tjue meterne vi saktnet farten. Bare på den siste biten slo vi av til gangfart, så ålte vi oss fort framover. Snakk om å være fokusert! All min energi, fysisk og mentalt, var rettet inn mot jobben vi måtte gjøre.

Jeg så dem i samme øyeblikk som de så meg.