Jon Marsden – Forfatter av spenningsbøker for ungdom

Syv ungdommer drar på ferietur til et utilgjengelig sted i villmarka. Når de kommer tilbake er foreldrene forsvunnet, strømmen er koplet ut, radio og TV er døde. Langsomt går den fryktelige sannheten opp for dem: Landet er invadert av fiendtlige styrker samme dag som alle var på den lokale marten, og de er omtrent de eneste i området som ikke er tatt til fange. Med utgangspunkt i skjulestedet i villmarka blir de, i ren selvoppholdelsesdrift, en slags geriljagruppe.

”I morgen, da krigen kom” av den australske forfatteren John Marsden er en ”guttebok” med ei jente i hovedrollen, en bok som lesevegrere i mange land har kastet seg over: En spenningsbok, en action-fortelling fortalt med liv, tempo og dirrende nerve. Den er uhyre velskrevet og fortalt på en slik måte at den når unge lesere uten å nedvurdere de eldre. Og den kan leses som en ren spenningsbok. Men den er mye mer.

For boka, og de seks andre i serien, handler ikke først og fremst om krig, men om hvordan vanlige tenåringer reagerer på krigen. Det er en karakterstudie som dukker ned i krigens sjokk- og stressvirkninger, ser på den mentale oppløsningen den skaper, og hvordan menneskene møter utfordringene. John Marsden skaper åtte ungdommer, puster liv i dem, og plasserer dem i ekstreme situasjoner. Livet deres snudd på hodet, og de tvinges til å reagere, til å forandre seg, til å vokse med oppgavene og tilpasse seg en ny verden.

Noe som skiller denne bokserien fra de fleste andre ungdomsbøker, er at hovedpersonene forandrer seg underveis, ofte på overraskende vis. Ellie, Robyn, Fi, Homer, Chris, Corrie, Kevin og Lee blir virkelige for leseren, de blir mennesker du får et forhold til.

Dette er boka om alt det som andre krigsbøker mangler: Fortvilelsen, tvilen, selvbebreidelsene, frykten, vemmelsen, de mentale sammenbruddene; men også stoltheten, motet, overvinnelsen, selvtilliten, oppofrelsen – kort sagt følelsene, skildret så nært og troverdig, ja, så nådeløst at vi føler trang til å verge oss mot dem.

Situasjonen de blir plassert i er fortvilet, håpløs, og logisk sett nokså usannsynlig akkurat i Australia, men glem ikke at land etter land blir invadert av undertrykkende og aggressive fiender også i vår tid; Bosnia, Kroatia, Kosovo, Tsjetsjenia, Irak, Afghanistan m. flere. Land med ungdom, men dem hører vi lite om i nyhetene.

En dreven forfatter

John Marsden er en dreven forfatter som bygger opp den medrivende handlingen ved hjelp av humor, følelser, spenning, uvisshet, action, frykt, omsorg og omtanke.

Boka åpner noe langsomt, men forfatteren legger ut små ”pekere”, som når Ellie helt i starten begrunner hvorfor hun skriver ned alt de har opplevd:

Å ta vare på det vi har gjort, i ord, på papir, blir vår måte å fortelle oss selv at vi betyr noe. At det vi gjorde hadde noe å si. … Ingen av oss har lyst til å ende som en haug bleke knokler, ubemerket, ukjent, og det verste av alt, uten at noen vet om eller verdsetter at vi har utsatt oss for slike farer.

Fra det øyeblikket de er tilbake på gården til Ellies foreldre, suger boka tak i deg og holder deg i grepet til siste linje:

Hundene var døde. Det var min første tanke. De hoppet ikke rundt og bjeffet da vi kjørte inn, eller klynket av glede da jeg løp bort til dem, slik de pleide. De lå ved siden av de små, galvaniserte hundehusene sine med fluer over hele seg, uten å ense den siste varmen fra sola. Øynene var røde og fortvilte, og snutene var dekket av tørket fråde. Jeg var vant til at de tøyde lenkene så langt de gikk – som de pleide å gjøre når de danset omkring som gale så snart de så meg komme – men nå lå lenkene rolige, og det var blod rundt halsen, der halsbåndet hadde holdt dem tilbake.

Om ikke før, er det fra dette punktet helt klart at vi ikke står overfor en ”vanlig” ungdomsbok om skolehverdag, forelskelser og håpløse foreldre. Dette er livets alvor slik norske ungdommer heldigvis slipper å møte det, men mot en bakgrunn millioner av ungdommer i mange land kjenner som sin egen.

Mens personene opplever det ene sjokket etter det andre, mens de flykter for fiendtlige kuler og finner sine mottrekk for å overleve, begynner nye sider av dem å komme til syne. De begynner å beskytte og støtte hverandre, de vokser. De er feilbarlige. Alle har sine problemer, alle sliter med å takle presset de utsettes for, og det skifter hvem som er sterke og tar initiativ, og hvem som ”svikter” i perioder.

Jeg-personen Ellie står etter hvert fram som en av de sterkeste, mest spennende skikkelsene i verdens ungdomslitteratur. Det har vært en diskusjon bl.a. i NRK radios ”Ordfront” om litterære heltinner. Ellie aspirerer til tetgruppa. Forandringen hennes begynner etter at de har sneket seg inn i den okkuperte byen for å finne ut hva som foregår:

Det var i det øyeblikket at jeg begynte å forstå hva mot var. Inntil da hadde alt vært uvirkelig, som en nattlig lek på en ungdomsleir. Å bevege seg ut av mørket nå ville kreve et mot som jeg aldri før hadde behøvd å vise; som jeg ikke engang hadde visst om.
….
En liten, enkel forflytning var nøkkelen til å finne denne kraften. Det sto et tre omkring fire skritt unna, foran meg og til venstre, godt innenfor lyssonen fra martensplassen. Plutselig klarte jeg å forlate mørket og gå bort til treet, fire raske, lette skritt, en dans som overrasket meg, men gjorde meg stolt og lett i hodet. Det var det, tenkte jeg. Jeg gjorde det. Det var en tapperhetsdans. Jeg følte da, og jeg føler fremdeles, at de fire skrittene forandret meg.

Ja, Ellie er forandret. Kort tid etter er hun i stand til å drepe for å berge seg og vennene fra fiendens kuler, noe hun etterpå får problemer med å takle.

Etter hvert må de ta en avgjørende beslutning: Gjemme seg, overgi seg eller slåss? De er vettskremte, de har sine moralske betenkeligheter, men de vet at de ikke har noe valg. Halve gruppa planlegger og gjennomfører en dristig sabotasjehandling. Men imens rammer ulykken de andre, som skulle jobbe med forsyninger til gjemmestedet. Den hollywoodske happy end mangler totalt i disse bøkene.

Personene i disse bøkene gjør inntrykk fordi de ikke er action-helter i papp, men ytterst sårbare mennesker. Ellie og vennene hennes blir kastet ut i en følelsesmessig berg- og dalbane gjennom et helt år, fra jublende glede til knusende sorg og fortvilelse og alle følelser imellom der, ofte bare sekunder fra hverandre. De kjemper med kjærlighet og hat, med innlevelse og likegyldighet, med frykt og med ren og skjær kjedsomhet, med total, knusende, lammende utmattelse og glødende innsatsvilje.

De er helt overlatt til seg selv. De voksne de søker hjelp hos. svikter gang på gang. De må vokse, ta beslutninger og stå inne for dem. Noen ganger er de sterke, andre ganger takler de ikke påkjenningene. Noen ganger reagerer de med å bli barnslige. Hver har sine egne grenser som de til forskjellig tid blir presset forbi. Og det koster. De forandrer seg, og ikke bare til det bedre. Likevel er de praktfulle. Verden går i knas rundt dem, de er vettskremte, de blir forrådt, men de står på så lenge de tror de kan bidra til å berge det og dem de er glad i. Det bøkene først og fremst handler om, er mot. Vanlige menneskers heltemot. Og grensene for det.

Bøkene stiller grunnleggende spørsmål: ”Hvem er du?” ”Hva tror du på?” ”Hvordan vil du ha det?” ”Hva er du villig til å betale for at det skal være slik?”

John Marsden, kanskje verdens mest leste forfatter av tenåringsbøker

Australieren John Marsden er sannsynligvis verdens mest leste forfatter av bøker for tenåringer. Sikkert er det at han er en av de mest populære, både blant bokanmelderne og blant ungdommene. Bokprisene bare drysser over ham, flere hvert år, og i alt er det solgt godt over tre millioner av bøkene hans. Enda han slett ikke gjør det lett for leserne.

De syv bøkene i serien ”I morgen, da krigen kom”, som nå kommer på norsk, er bare noen av bøkene han har skrevet, men det er disse som har vakt mest oppsikt og er oversatt til flest språk. Bare i Sverige ble det første bindet trykt i 140.000 eksemplarer.

John Marsden, nå 55 år gammel, hadde hatt 32 ulike jobber før han til sin egen overraskelse havnet som engelsklærer på en utkantskole. Da han oppdaget at elevene hans i niende klasse var totalt uinteressert i bøker, skrev han ei bok han tenkte de kunne like. Denne boka, ”Så mye å si deg…”, kom på norsk i 1992, og Merete Alfsen fikk en pris for oversettelsen. Den ble først avvist av seks forleggere, men da den først kom fikk den prisen som Årets barnebok i Australia og er en av Australias mest solgte skjønnlitterære bøker, oversatt til 11 språk og utgitt i 16 land.

John Marsden fortsatte å skrive, og hadde suksess med ni bøker i alt før det virkelig braket løs i 1994. ”I morgen, da krigen kom” betegnes som et veiskille i australsk ungdomslitteratur. Det ble en serie på sju bøker om i alt åtte ungdommer som kommer hjem fra en fem dagers tur i villmarka og oppdager at de bor i et okkupert land der alle de voksne i distriktet er tatt til fange. De intenst spennende bøkene kan også leses på et dypt alvorlig plan: Hva krigen gjør med menneskene. Ungdommene kommer ikke upåvirket gjennom krigen, verken fysisk eller psykisk. Etterspørselen etter en fortsettelse ble til slutt så stor at John Marsden har skrevet foreløpig to bøker om livet til jeg-personen Ellie og vennene hennes i en vanskelig etterkrigssituasjon.

”I morgen, da krigen kom” vant alle avstemninger om ”årets bok” der eldre ungdom selv avga stemme, inntil den fikk konkurranse av neste bok i serien, ”Når natten er som mørkest”. ”I morgen, da krigen kom” er kommet i stadig nye opplag helt fram til 2004, i alt 28 opplag. I Sverige ble 100.000 eksemplarer innkjøpt av ”Läsrörelsen”, søsterorganisasjonen til vår ”Foreningen !Les”, og gitt gratis til tenåringer. I tillegg er det solgt 40.000 bøker i nabolandet.

Serien fortsatte med ”The Third Day, the Frost”, ”Darkness, Be My Friend”, ”Burning For Revenge”, ”The Night Is For Hunting” og til slutt ”The Other Side Of Dawn”.

Burning for Revenge ble kårets til Årets Bok av de australske bokhandlerne, og dette er muligens eneste gang, noe sted i verden, at en barne- eller ungdomsbok har vunnet en slik kåring i konkurranse med voksenbøkene. Bøkene i serien har ellers vunnet en lang rekke priser i mange land.

Serien er hovedårsaken til at John Marsdens totale boksalg over hele verden har passert tre millioner bøker.

Blant hans andre suksessbøker kan nevnes ”Secret Men’s Business”, en faktabok som ikke er beregnet på foreldre og lærere, men på unge gutter. Ærlig og rett på sak forteller den ”alt unge menn trenger å vite, som ingen forteller dem”. Den fikk overstrømmende kritikk.

Men John Marsden har ikke forlatt lærergjerningen. Bokinntektene har gjort det mulig for ham å kjøpe en større landeiendom, et ”gods” i nærheten av Melbourne. Der driver han sommerleire for ungdom med innlagt skrivekurs, og skrivekurs for voksne.

Hans siste prosjekt er å starte en alternativ skole på godset. Skolen startet 31. januar i år med 52 elever fra førskole til 7. klasse. Han mener de offentlige skolene bare tilfører elevene fakta, mens de burde lære dem klokskap.

Han hadde selv en vanskelig barndom, og har vært plaget av depresjon og til og med vært innlagt etter et nervøst sammenbrudd. Kanskje det er derfor han har en helt usedvanlig evne til å komme på innsiden av tenåringene han skriver om – og av leserne.

Forfatteren som kaster ungdommen ut i krigen

Den australske forfatteren John Marsden lar sine unge lesere møte virkeligheten: Sex, selvmord og mentale sykdommer har vært tema i bøkene hans. Og krig. Ikke alle foreldre jubler. Men det gjør ungdommene. De har kjøpt godt over tre millioner av bøkene hans. Nå kommer den kritikerroste serien ”I morgen, da krigen kom” på norsk.

55 år gamle John Marsden har skrevet 31 bøker som er oversatt til 16 språk, deriblant fransk, tysk, japansk, koreansk, dansk, svensk – og norsk. I en meningsmåling om Australias mest populære bøker for alle aldersgrupper kom ”I morgen, da krigen kom” på fjerdeplass. Bibelen kom på femte.

John Marsdens styrke, sier de som beundrer ham, er en egen evne til å se ting fra ungdommens side, og hvordan han tar dem på alvor og tror på at de kan takle livets mange og vanskelige utfordringer. Kritikerne ønsker han kunne hatt samme tiltro til de voksne, og at han kunne ”la barn være barn” og ikke konfrontere dem med ”voksne” temaer som sex og selvmord. Det australske familieforbundet får masse henvendelser fra opprørte foreldre. Men de hører ikke noe fra opprørte barn …

Noen av bøkene hans er bare morsomme, som ”The Great Gatenby” om en gutt som blir sendt på pensjonatskole. Første gang han skal settes av utenfor skolen strømmer formaningene ut av moren, men han svarer med samme mynt: ”Ikke snakk med fremmede menn mens jeg er borte, hold deg unna brennevin og ta ikke telefonen hvis den ikke ringer.”

Men andre bøker er helt klar kontroversielle. I ”Secret Men’s Business” rår han unge menn på jakt etter erobringer til heller å gå på horehus enn å utnytte naive jenter. Og forteller hva de kan vente seg på et bordell.

Den boka som vakte mest oppstyr er ”Kjære Miffy”. Noen bokhandlere nektet å ta den inn, for ikke å snakke om skolebibliotekarene. Boka er skrevet som brev fra en ungdom i fengsel til hans tidligere kjæreste. Gutten er voldelig, fylt av raseri og mangler moralsk innsikt. Etter et mislykkets selvmordsforsøk er han invalidisert, fysisk som mentalt. En ytterst mørk bok.

Sommerleir og skrivekurs

Bokinntektene har satt John Marsden i stand til å kjøpe et gods på 4000 mål i nærheten av Melbourne. Der prøver han å få dyr og fugler til å trives – men også ungdommer. Hver sommer arrangerer han skrivekurs med sommerleir – eller omvendt – og han holder også skrivekurs for voksne og treff mellom unge forfattere og de store forlagene. Han er med andre ord en idealist.

På 1980-tallet satt han en uke i fengsel for å ha protestert mot en elveregulering på Tasmania. Han stjal med seg fengselsreglementet på veggen og brukte det senere i en bok.

Han vokste opp i en tradisjonell kjernefamilie med stramme tøyler, men det var likevel skolegangen som bidro mest til å gi ham den antiautoritære holdningen og sansen for outsiderne: Han ble sendt på et militærpreget gymnas der han utmerket seg ved å gå ut uten en eneste militær utmerkelse. Isteden organiserte han protester mot Vietnamkrigen.

Så ble han lærer. For å vise at det gikk an å undervise på en annen måte. Men ikke før han hadde avbrutt jus-studiene og blitt innlagt for suicidal depresjon. Også den erfaringen har han tatt med seg inn i forfatterskapet.

Realistiske forhold som tatt fra virkeligheten

Hovedpersonen i den første boka han skrev, ”Så mye å si deg”, bygger delvis på minnet om ei taus jente han traff på den psykiatriske avdelingen. Det er en øm, innsiktsfull fortelling om ei jente med alvorlige depresjoner som ikke har sagt et ord på månedsvis; ansiktet og følelsene bærer arr etter syre som faren slengte etter moren, men som traff jenta. Dette er den eneste av Marsdens bøker som er kommet ut i Norge, og Merete Alfsen fikk en oversetterpris for den.

Tony, den destruktive gutten i ”Dear Miffy”, bygger også på virkelige erfaringer. Marsden var støttekontakt for ei jente under tilsyn som levde et liv han fant tomt og meningsløst, og han gjorde seg tanker om hvordan hun var blitt slik, og hva som foregikk i hodet hennes.

Han blir irritert når folk kritiserer boka for å være dyster. Han mener de fleste tenåringsbøker framstiller verden i et rosa skjær.

– Jeg tror ikke virkeligheten er problemet, men at folk skjermes mot virkeligheten, sier han.

Av ungguttene han har hatt som elever, har et tyvetall dødd ved selvmord eller ved å leve farlig. Etter en slik begravelse bestemte han seg for å skrive bok.

I ”Secret Men’s Business. The Big Gig” skriver han at det skal mer enn fødselsdager til for å bli en moden, selvstendig og klok mann. Han lister opp tolv trinn å passere, blant dem å flytte hjemmefra, forsørge seg selv, lære å kjenne på egne følelser, og oppleve mestring og suksess. Øverst på lista: Tilføre faren et nederlag på et område der faren over overlegen.

Det er dette siste punktet som virkelig treffer ungdommen, sier John Marsden.

De fleste rådene om sex kan alle foreldre skrive under på. Det med horehus hadde han ikke sett fra de prostituertes synsvinkel, innrømmer han. Poenget er at det i hvert fall er en ærlig handel.

”I morgen”-serien handler om tenåringer som gjemmer seg i villmarka og driver geriljakrig etter at Australia er invadert. Bøkene er en krysning mellom Alistair MacLean og Enid Blyton – på ett plan.

Men det er også fortellinger om ungdom som strever med å bli voksne. De vet at foreldrene ville ønske at de gjemte seg i skogen og var trygge. Men de drar inn til byen for å finne ut hva som er hendt med resten av familien – de har ikke noe valg. De må leve sine egne liv, ta sine egne beslutninger. Og utfordringene står i kø.

John Marsden forteller om en gutt som pleide å være hos bestefaren i alle ferier, og han kunne ikke fordra det, for bestefaren var gretten og taus. Og han kjeftet på gutten fordi han leste den første boka i serien, ”I morgen, da krigen kom”. Krig var bare fryktelig, sa han. Gutten utfordret ham til å lese, og bestefaren ble hekta. Det forandret hele forholdet mellom dem.

Agnes Nieuwenhuizen, leder for Australias senter for ungdomslitteratur, ser på I morgen-serien som en moderne klassiker. ”Han legger alt ansvaret og alt initiativet i ungdommenes egne hender, og viser hvor dristige, ansvarlige og oppfinnsomme de kan være. Han gir riktignok ikke de voksne mange sjanser til å vise hva de duger til. Men jeg tror ikke han er imot de voksne, det er bare at han er på ungdommens side. Noen må være det også.”

Tre millioner lesere later til å være enige. Og ikke bare ungdom. Den femte boka i serien, ”Burning for Revenge”, fikk den australske Bokhandlerprisen, i konkurranse med alle voksenbøkene. Det har hendt bare en gang at en barne- eller ungdomsbok har fått den prisen.

Les utdrag fra: