Bøkene om Hjemmefronten

Det er kommet mange bøker om krigen i Norge. Men få eller ingen kommer opp mot de tre bøkene om hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen når det gjelder grundighet og detaljrikdom. Dette førte til at noen av kildepersonene, som gikk grundig og kritisk gjennom bøkene på leting etter feil, endte med å anbefale at forfatteren, Jon Vegard Lunde, skulle få Kongens fortjenstmedalje i gull. Og det fikk han.

45617_Omslag

Motstand og ikke-motstand
Jon Vegard Lunde
Kr 190

Bestill

Bind 1, Motstand og ikke-motstand, forteller om de første to og et halvt årene, om hvordan tvil og mye unnfallenhet gradvis må vike plassen for en trassig motstand mot ”den nye tid” der lærerne, prestene og foreldrene spilt en viktig rolle.  Den forteller også om jødearrestasjonene og om oppbyggingen av flyktning- og kurerrutene.

57259_Omslag_Det

Det har lett for å gå godt
Jon Vegard Lunde
Kr 290

Bestill

Bind 2, Det har lett for å gå godt, tar blant annet for seg oppbygingen av milorg og etterretningsorganisasjonen XU, ”jøssingidretten”, livet i Nasjonal Samling, mye mer om flyktningrutene og om prestenes kamp og strid, og en lang rekke spennende og dramatiske enkeltepisoder.

12270_Omslag_Blod

Blod og tårer, men mest svette
Jon Vegard Lunde
Kr 350

Bestill

Slik er innholdet i bind 3, Blod og tårer, men mest svette, beskrevet i et innledende avsnitt i boka:

Den siste krigsvinteren

Sommeren og høsten 1944 går motstandsarbeidet over fra teoretisk planlegging til blodig alvor. Milorg – hjemmestyrkene – er ferdig oppbygd og organisert. Utfordringen er å trene og bevæpne styrkene uten å miste dem – hverken folkene eller våpnene. Det er ikke enkelt. Gestapo begynner å forstå omfanget av den militære motstanden og skjerper sine metoder. Omfattende tortur får innpass i Hedmark, først i Grensepolitiet, så i Gestapo. Arrestasjonsbølger rammer hardt, og tvinger mange ut av landet eller i dekning.

Men forberedelsene til kamp for frigjøring skyter også fart. Fallskjermsoldater etablerer seg i fjellområdene, og utpå vinteren gjennomfører de sabotasje mot jernbanene. Milorg etablerer celler og forlegninger i skogen. Det kommer stadig flere flyslipp med våpen og utstyr. Samtidig bæres stor mengder lettere utstyr inn over grensa fra Sverige.

Det kommer til konfrontasjoner. Liv går tapt på begge sider. I løpet av seks dager, 21-26. oktober, flyter det blod i Hestberget i Våler, i Nord-Østerdalen og i Åstdalen i Vang, og dessuten på Otta i Gudbrandsdalen. Senere blir det trefninger i Engerdal og Alvdal.

Oppi alt dette arbeider etterretningstjenesten XU relativt uforstyrret. Flyktningruter, transportruter og kurerruter går sin jevne gang. Blir noen ruter avslørt og stanset, etableres det nye. Dette er hedmarkingenes betydeligste krigsinnsats. Den viktigste innsatsfaktoren er – svette.

Jon Vegard Lunde har også skrevet boka Det var ei rar tid om hjemmefronten i Lillehammer og Gudbrandsdalen.